«Er du sånn vanlig kristen eller sånn superkristen?»

«Superkristen» er et ord vi kan høre her og der, men tillegge forskjellig betydning.

«Veldig kristen»

Noen tenker at superkristne er mennesker som er «veldig kristne». De kan spørre når de hører at du er kristen: «Er du sånn vanlig kristen eller sånn superkristen?»

Spørsmålet stilles gjerne fra folk som ikke har så mye peiling på kristen tro.

For som kristne vet vi at det ikke går an å være litt eller veldig kristen. Som kristne tror vi at når vi tar imot Jesus som sjef og herre i livet vårt blir vi født på ny innvendig. Og på samme måte som ved vanlig fødsel kan vi ikke være litt eller mye født.

Men ofte mener folk kanskje å spørre: «Er du tradisjonskristen eller følger du faktisk de greiene du sier du tror på?»

I så fall vil det jo være positivt å være såkalt superkristen (hvis det altså betyr å følge det man sier man tror på).

De supre kristne

Men i våre kristne sammenhenger kan superkristen ha en annen betydning. Kanskje bruker vi ikke ordet superkristen så mye, men vi kan likevel ha tanker om at noen er «suprere» enn andre. Det kan være de som syntes å fikse kristenlivet.

Når man sammenlikner seg med polerte profiler på sosiale medier, innser man at man helst skal være både talentfull, pen, kjekk, smart, tynn, muskuløs, velstående, effektiv, populær, unik, tilpasningsdyktig osv, osv.

Og noen ganger drar vi med oss dette inn i kristenlivet. Vi skal da i tillegg til alle disse andre kravene være flink til å lese Bibelen, be, være med på møter, hjelpe til i menigheten, gjøre frivillig arbeid, være snill mot alle, være godt forbilde osv, osv.

Og vi kan kjenne at vi kommer til kort, og samtidig observere andre som syntes å få det til. Er det et A-lag med superkristne og et B-lag med oss andre?

En slik type superkristen-rangering vil være direkte ubibelsk. For det er ingen rangering i kristenlivet – alle er like for Gud.

Vekst i troen

Men selv om vi som kristne ikke tror at det er mulig å være litt eller veldig kristen, tror vi at det kristne livet på samme måte som et fysisk liv er en vekst.

Når vi blir født, er vi ikke ferdig utviklet. Langt derifra. Vi har så vidt begynt, og denne modningen av kroppen vår vil fortsette så lenge vi lever her på jorda.

Det er gjerne de modne kristne som innser at de ikke klarer seg alene, men er helt avhengig av Gud.

På samme måte vil modningen i kristenlivet være en pågående prosess som vi aldri blir ferdig med. Og noen har kommet lengre enn andre.

Men er det slik at når man gradvis modnes som kristen blir man mindre og mindre avhengig av Gud, og mer og mer «super» i seg selv?

Tvert imot er det gjerne de modne kristne som innser at de ikke klarer seg alene, men er helt avhengig av Gud.

Positivt eller negativt?

Hvilke assosiasjoner får du når du hører ordet «superkristen»?

Er det negativt ladet? Eller er det positivt?

Les mer om temaet på iTro i august.