For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. (Matteus 26,28)

Disse hellige ordene viser oss at både synder og gode gjerninger er druknet, døde og forsvunnet i Jesu blod. Selv de største syndene har mistet kraften til å fordømme oss. Og våre gode gjerninger har mistet kraften til å rettferdiggjøre oss.

Når Guds egen sønn var nødt til å lide døden for å frelse meg, da har jeg ingenting jeg skulle ha sagt for å fortjene noe hos Gud. Her er det åpenbart at ingen synder hindrer og ingen gode gjerninger fremmer min benådning og rettferdighet overfor Gud.

Dette ordet gjør det klart at fra Guds side er det ingenting i veien for at den verste synderen kan komme når som helst og motta nåde og rettferdighet i Kristus. Det sørget Jesus for på langfredag. Siden den dagen har denne nåden og rettferdigheten ligget og ventet på ham.

En synder midt i sin nød og hjelpeløshet, i sin synd og uverdighet, trenger ikke bli en annen enn den han er for å komme til Jesus. Alt er ferdig. Alt er fullbrakt.

Han får komme til Jesus akkurat når han ønsker, han får komme slik han er, så syndig og uverdig han er, med mye eller lite kunnskap om kristendommen, kald eller varm, hard eller rørt, ivrig eller likegyldig, ren eller uren – og få alt det han mangler som gave i Kristus.

Måtte han derimot ha vist til gode egenskaper for at Gud skulle ta imot ham, da hadde ikke nåden og rettferdigheten vært av Kristus alene. Da hadde de ikke vært «uten gjerninger» og «uten loven», slik Bibelen forteller om veien til frelse.

Når det gjelder omvendelse – anger og tro – er det ikke nødvendig for Guds hjerte for å gjøre ham innstilt på å gi nåde, men det er nødvendig for synderens eget hjerte for å gjøre ham villig til å ta imot nåde.

Omvendelsen er sann når det er den største nøden, sterkeste trangen og eneste trøsten å få komme til Jesus. Men legg merke til dette: den største nøden, sterkeste trangen og den eneste trøsten. Her må ingen lure seg selv.

Videre ser vi at så lenge vi blir i Kristus, at hans forsoning og rettferdighet, hans nåde og vennskap er vårt hjertes trang og trøst, så er vi hele tiden i en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet hos Gud.

Det gjelder like mye når vi er sterke som når vi er svake, når vi har gjort noe godt og når vi faller i synd. Hadde det ikke vært slik, ville rettferdigheten vært av gjerninger – eller i det minste litt av gjerninger og litt av Kristus.

Det ville vært å forakte ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod, og å tale imot det Bibelen sier. Om og om igjen blir det gjentatt: «av nåde», «ved Jesus Kristus», «i hans blod», «ved tro», «ikke av dere», «ikke av gjerninger», «uten loven» og så videre.

Kort sagt: er det sant at vi blir rettferdiggjort ved Kristus alene, så er vi det like mye til enhver tid, så lenge vi tror på Jesus. Vi er ustabile, og våre gjerninger vil være gode noen ganger og dårlig andre ganger. Kristi rettferdighet er stabil. Om Kristi rettferdighet har blitt vår rettferdighet overfor Gud, vil rettferdigheten vi eier ikke forandres.

«Våre gjerninger» handler ikke bare om hva vi gjør og sier, men hele oss med kropp og sjel. Det mest grunnleggende er gjerningene som det første budet taler om, i sjelen, hjertet, tankene og viljen; kjærlighet, kulde, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker og mye mer – alt inngår i begrepet «våre gjerninger».

Skulle rettferdigheten bestå av dem, da består den ikke av Kristi rettferdighet. Men består den av Kristi rettferdighet alene, da består den ikke av våre gjerninger.

Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers var ikke nåden lenger nåde. (Romerne 11,6)

Den eneste rette konklusjonen er den apostelen Paulus bekjenner:

Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis vi kan oppnå rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte. (Galaterne 2,21)