Det ligger en dobbelthet i denne månedens tema; Ordinær.

Du vil gjerne være unik, annerledes, få til noe ekstraordinært, være spesiell. Det kan være kjipt å kjenne på at man egentlig er ganske gjennomsnittlig i en kultur som setter det unike høyt.

Samtidig vil du være en i gjengen, passe inn. Det er flott å være annerledes, så lenge det ikke er i negativ forstand.

Det kan være hardt å føle at man ikke passer helt inn, men denne følelsen er nok ganske vanlig, helt ordinær, den også.

Helt vanlig å være uvanlig 

Det kan være mange grunner til at du føler deg litt annerledes.

Kanskje er du en av få kristne på hjemstedet ditt, og lever på en annen måte enn vennene dine. Du føler ikke at du passer helt inn blant dem, men du passer heller ikke helt inn på bedehuset der de fleste pusher 70.

Kanskje har du andre interesser enn de rundt deg, eller en personlighet som bryter med forventninger eller idealer.

Kanskje blir du holdt utenfor eller mobbet, og kjenner at det påvirker selvbildet ditt.

Kanskje er du en som fra utsiden passer perfekt inn, det sosiale limet og sentrum i vennegjengen, men du føler deg likevel ensom.

Kanskje du er født litt annerledes. Du har en diagnose eller et syndrom som gjør at du tenker og handler litt annerledes enn andre.

Kanskje du plages med symptomer på psykisk eller fysisk sykdom som gjør at du ikke kan være med på alt vennene dine finner på.

Kanskje har du ikke så mange venner, og det virker som at alle andre har planer, men ikke du. Du er ikke en del av en koronakohort.

Tar vi hensyn til alle delene av livene våre, alle personlighetstrekk og interesser, så vil de fleste av oss avvike fra det gjennomsnittlige i en av kategoriene. Det er rett og slett veldig vanlig å være litt uvanlig.

Alle disse eksemplene er likevel helt reelle, og gode grunner til å kjenne på følelsen av å ikke passe inn eller bli forstått. Selv om den grunnleggende følelsen nok ligger i oss alle, er det noen som har det vanskeligere enn andre.

Trygg i sannheten

Vi mennesker er raske til å kategorisere oss selv og andre inn i grupper. Oss og dem.

Dette har gitt mange negative konsekvenser i løpet av historien, og i dag. Det er viktig å utfordre disse tankemønstrene. Spesielt når vi tillegger andre grupper stereotypiske negative kjennetegn.

Samtidig vil vi aldri passe inn i alle grupper, og det er helt ok. Vi vil kunne falle utenfor i en vennegjeng, eller ikke helt passe inn i boksen av forventninger vi har bygget til oss selv, eller blitt satt inn i.

Midt i dobbeltheten, i ønsket om å være unik men samtidig lik alle andre, må vi velge å høre på de stemmene som sier sannheten.

For selv om vi føler oss annerledes, og er annerledes, påvirker ikke dette verdien vår. Sannheten om hvem vi er, og hva vi er verdt finner vi hos Han som skapte oss, og sendte Sønnen sin for å reparere en relasjon som vi hadde valgt bort.

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Salme 139, 13-17

Gud har skapt deg, og elsker deg slik som du er. Det er lett å lese disse bibelversene og nikke bekreftende til strofen «Underfulle er dine verk» for det vet du jo godt. Likevel er det ikke alltid så lett å se seg selv i dette verset.

Akkurat du er underfullt laget, og i gruppen «Guds underfulle skaperverk,» der hører vi alle hjemme. Uansett om vi føler oss litt annerledes.

 

Bibelteksten er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.