Ole Børud er et kjent navn når det gjelder kristen musikk, og han har en lang og meget variert karriere bak seg.

Han har gitt ut plater med flere forskjellige band, inkludert tre ekstremmetallband, nemlig Schaliach, Extol og Fleshkiller.

Han er også aktiv som soloartist, og vi tok en prat med ham akkurat mens han er i studio for siste finpuss på sin nyeste singel.

Les også: Metall med krystallklare kristne tekster

De snilleste menneskene i hele verden

– Du har jo lang fartstid innen kristen musikk, og har drevet med en sjanger som ikke umiddelbart blir forbundet med kristen tro, nemlig ekstreme former for heavy metal. Hva var det som gjorde at du omfavna denne sjangeren?

– Det var det at det faktisk var et ekstremt uttrykk. Det er en energigreie over det som jeg ikke finner i andre sjangre. Noen vil si at det er aggressivt og da mene det negativt, som om man egger folk opp til å bli sinte og aggressive. Men min erfaring er at man får utløp for mye energi gjennom musikken. Én sjanger kan ikke ta plassen til en annen, og jeg liker så mye forskjellig.

– Men metall har en egen plass med tanke på hva den kan uttrykke rent sånn energisk. De metallerne jeg har jobba med er de snilleste menneskene i hele verden, og samtidig har alle på grunn av det musikalske uttrykket fått et kick ut av det som man ikke finner i andre sjangre.

Å tenke at noe er «kristen musikk» – det er helt feil. Det er vi som er kristne. Musikk er musikk.

– Mange vil si at et kristent budskap ikke kan kombineres med en slik uttrykksform som death metal. Kan du fortelle litt om hvordan du tenker om å kombinere dødsmetall og et kristent budskap?

– Haha. Hva skal jeg si, jeg synes det bare er tull. Skal man sette begrensinger på kreativitet bare fordi man har bestemt seg for det? Å si at «denne musikken liker Gud, men denne musikken liker han ikke» –  det er stusselig. Det blir å gjøre Gud liten, å sette ham i en boks.

– Musikk er en fantastisk gave som kan romme så utrolig mye. Alt er tilgjengelig, og så setter vi det sammen – men alt er fra Gud. Hvis man velger å skrike, så hvorfor ikke. Jeg blir så lei av at folk sier for eksempel at «det er slik demoner låter» når de hører death metal-vokal. Hvordan låter egentlig en demon? Bibelen sier jo at djevelen kan ta form som en engel, så…

– Jeg mener at å tenke at noe er «kristen musikk» – det er helt feil. Det er vi som er kristne. Musikk er musikk. Frekvenser er frekvenser, akkurat som matte bare er matte. Men det betyr ikke at man ikke kan legge verdi i det man gjør.

Man kan lovsynge på flere måter

– Jeg husker jeg leste en omtale av Schaliach-instrumentalen «Coming of the Dawn» og hvor låta ble omtalt som «lovsang uten ord». Hva tenker du om det?

– Jeg synes det er fint at den som sa det kan erkjenne det. Det er jo innlysende at personen hadde en tro, men andre har ikke det utgangspunktet. Denne personen har tuna inn i den retningen, og da tror jeg at man kan hente ut det åndelige aspektet ved det.

– Jeg er tilhenger av at man kan lovsynge på flere måter enn bare med ord, at man kan inkludere også hvordan vi er med livene våre. Ha med Gud i hverdagen, liksom. Takke for forskjellige ting. Jeg synes egentlig at «worship» er et bedre uttrykk, for med ordet «lovsang» tenker man fort bare sang. Jeg tenker at det mer kan være en livsstil.

Peke på Jesus med ekstrem-metall

– Hvordan opplevde du at dere i Extol ble mottatt både i kristne miljøer og i metal-miljøer?

– På det jevne var det positivt. Det var jo litt fart rundt metall i Norge rundt midten av 90-tallet, med det som skjedde i tilknytning til black metal. Det vokste opp en kultur rundt det der, hvor folk ikke synes det hang på greip av vi spilte ekstrem metall og pekte på Jesus. Noen skulte litt på oss.

– Men på det jevne var menneskene i metall-miljøet genuint interesserte i musikken, og tok oss imot på grunnlag av det. Når det gjelder mottagelsen blant kristne, så var den jevnt over positiv, men i noen settinger ble det negativt. Akkurat det er mer utforsket i dokumentaren om bandet. (Som du kan lese mer om her, journ. anm.)

Musikk i seg selv er en gave fra Gud

– I kristne kretser er det min oppfatning at ofte blir teksten og budskapet trukket frem som det viktigste, og at musikken kommer i andre rekke. I metall er det motsatt – først og fremst må musikken være av kvalitet. Hva tenker du om denne kontrasten?

– For mitt vedkommende har musikk som regel alltid kommet først, før tekst. Samtidig har nok tekst fått mer og mer verdi for min del, men da i sammenhenger der det er lagt opp til at teksten kommer tydelig fram. Jeg liker at musikken har et innhold som jeg kan stå for, men jeg setter ikke nødvendigvis på musikk for å høre på teksten.

– Jeg synes det blir feil hvis tekst alltid skal komme i første rekke, da musikk i seg selv er en gave fra Gud som vi får lov til å leke og kose oss med. Samtidig får jeg ikke inntrykk av at denne holdningen er like sterk nå lenger, det var kanskje mer sånn før. Og det må samtidig sies at i kristen sammenheng finnes det gode tradisjoner for å ivareta musikalitet.

– For Extol sin del, så var vi en gjeng som møttes og kom sammen nettopp fordi vi hadde en forkjærlighet for musikken. Og så hadde vi lyst til å legge inn det det som var viktig for oss tekstmessig. Men det viktigste var å lage best mulig musikk.

Se også: Extol – «A Gift Beyond Human Reach»

Se også: Fleshkiller – «Warfare»