Du kan også lytte til denne saken:

Overalt omkring er det lyd. Mennesker som roper, spytter og rister knyttnevene mot mannen foran seg.

Stygge ord og frekke kommentarer kastes rundt uten omtanke, og jeg hører min egen stemme si de samme hatefulle ordene som soldatene ved min side.

Som en stor enhet står vi der, både romere og jøder, og hater en felles fiende. En fiende som har gjort dette til den mest interessante høytidsfeiringen i hele min karriere som romersk soldat.

En mann som bærer en krone laget av torner.

«Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds sønn, så frels deg selv og stig ned av korset! (Matt 27,40)»

Jeg ler av kommentaren jeg hører bli slengt opp mot mannen foran meg og skanner folkemengden i søken etter trøbbel, men alt virker greit.

Alle virker fornøyd med dagens hendelser.

Alle bortsett fra den lille gruppen med mennesker som står ved foten av nasareerens kors. En gruppe med kvinner som gråter, og menn som sørger over Jesus fra Nasaret, «jødenes konge».

Jeg rister oppgitt på hodet samtidig som jeg ser Jesus si noe til en av mennene.

De har jo fått beviset. Hvis han virkelig var Guds sønn, hvorfor lar han seg da korsfeste?

Jeg vender meg mot min medsoldat for å si nettopp dette, men alle ord forsvinner fra mine lepper idet alt rundt meg blir mørkt.

Et mørke, som jeg aldri har opplevd før, omslutter meg.

Soldaten som nettopp sto ved min side er nå blitt umulig å lokalisere, og i et lite sekund virker det som om hele Jerusalem har mistet stemmen.

Den korte stunden med absolutt stillhet blir fort avbrutt av intens hvisking.

Spørsmål og diskusjon rundt hvorfor sola ikke lenger lyser og ikke lenger varmer. Det er tross alt kun den sjette time, fortsatt midt på dagen!

Det plutselig mørket planter en liten tvil inni meg, meg jeg forstår ennå ikke.

I tre timer forblir det stummende mørkt og Jesus fra Nasaret henger på korset. Den svake tanken om at han kanskje er mer enn en mann er ikke nok til at jeg slutter å le av de vonde ordene som slenges mot han.

I tre timer bryr jeg meg ikke om at de lange tornene på kronen til Jesus borer seg inn i hodet hans slik at blodet renner som tårer langs hans kinn.

Jeg ignorerer bestemt den tunge kroppen, med piskeslag og sår, som henger på det midterste korset.

I tre timer til lever Jesus.

Den niende time er rett rundt hjørnet, og jeg står nå nærme nok til å høre Jesus rope på Elia.

Omveltingen i livet mitt skjer på et nanosekund.

Bakken rister, klippene rundt meg slår sprekker og da jeg vender blikket mot korset, ser jeg at han er død.

Jesus, jødenes konge, er død.

Han reddet ikke seg selv, han døde… og jeg innser i det øyeblikket at selv naturen sørget over hans bortgang.

Og selv om han ikke frelste seg selv, kunne jeg ikke annet enn å si: «Sannelig, han var Guds sønn!» (Matt 27,54b).

Men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!» (Matt 27,54)