Jeg vet ikke om du vil tro på historien min. Jeg vet ikke en gang om jeg selv ville trodd på en tilsvarende fortelling. Men jeg har funnet det nødvendig å skrive den ned før jeg dør enda en gang.

Jeg vil ikke si noe om hvordan det er i dødsriket. Det er ikke mulig for meg å beskrive det. Det jeg kan forholde meg til, er den underfulle opplevelsen slik jeg og (særlig) søstrene mine husker den.

Marte, Maria og jeg hadde en nær venn som het Jesus fra Nasaret. Da jeg ble syk, håpte vi lenge på at Jesus skulle komme og helbrede meg. Han hadde jo helbredet så mange andre mennesker.

Senere har jeg fått vite at Jesus drøyde med å komme da han fikk beskjed om at jeg var syk. Han drøyde så lenge at jeg døde av sykdommen min. Jeg hadde ligget i fire dager i graven da han omsider kom. Marta sier at det var begynt å lukte lik av meg.

Noen av de sørgende anklaget han for å ha kommet så sent. Også de regnet med at Jesus kunne ha helbredet meg om han hadde kommet tidligere. Men i dag forstår jeg bedre hvorfor Jesus ventet. Han ville vise verden den makten han hadde over døden.

Selvfølgelig kom jeg ut. Verken døde eller levende kan trosse Jesu befalinger.

Det var ikke en makt uten følelser. Marias sorg da hun møtte Jesus utenfor byen, påvirket ham så sterkt at han begynte å gråte. Men ifølge Marta løftet han blikket mot himmelen og sa at han ville reise meg fra de døde for folkets skyld, for at de skulle tro på ham.

Plutselig hørte jeg en stemme som fylte meg med liv: «Lasarus, kom ut!» Det var en, skal vi si, hinsides opplevelse.

Selvfølgelig kom jeg ut. Verken døde eller levende kan trosse Jesu befalinger. Dessuten oppdaget jeg – siden jeg nå var levende igjen – at det var mørkt og ubehagelig inne i graven.

Jeg vet at jeg skremte mange av vennene mine. Tross alt kom jeg med et liksvøp rundt hendene og føttene, og med et klede over hodet. Maria sa senere at jeg hadde lignet på et spøkelse.

Lasarus (Joh 11,1-44)