Prestetjenesten er noe vi kan lese om i Det gamle testamente, og er en tjeneste som fortsatt finnes når Jesus blir født (Sakarja, faren til døperen Johannes, er for eksempel prest). Den er knyttet til tabernaklet og templet, Guds bolig. Israelittene var, som oss, syndere. Men Gud bodde blant dem, i tempelet, og han var deres Gud.

Men siden de var syndere, måtte de bære fram offer for Gud, i form av dyr. Dyrene var stedfortredere for dem, de ble slaktet og blodet fra disse dyrene renset dem. Prestene bar frem offer på vegne av både seg selv og folket, til soning for deres synder.

Ikke en perfekt ordning

Allerede i gammeltestamentlig tid ble det tydelig at dette ikke var en perfekt ordning. Malaki profeterer om en budbærer som skal endre den daværende ordningen. (Mal 3, 1-4)

Det nye testamentet gjør det klart at Jesus er den som både prestetjenesten, offerhandlingene og disse profetordene peker frem mot! Jesus har en prestetjeneste som skiller seg fra tjenesten tempelprestene hadde. Her er noen av måtene Jesus som prest er bedre enn de som var prester i tempelet.

Jesus er prest til evig tid og uten synd

Mens alle andre prester har en tjeneste med en klar start og slutt (de dør jo til slutt), er Jesus prest til evig tid. Jesus vant over døden, og går fremdeles dag for dag i forbønn for oss. Han taler vår sak fremfor Gud – og slutter ikke å gjøre det. (Hebr 7, 24-25)

Mens de som gjorde prestetjeneste i tempelet måtte bære fram offer først for seg selv, så for folket, er Jesus uten synd. Han trenger ikke å ofre på vegne av seg selv. (Hebr 7, 26-27)

Jesus ofret seg selv – én gang for alle

Mens prestene som gjorde tjeneste i tempelet ofret dyr, ofret Jesus seg selv. Og mens prestene år for år måtte bære fram nye offer, var det offeret Jesus kom med nok til å dekke alle verdens synder, én gang for alle. Vi trenger ikke flere offer – det Jesus gjorde var nok for evig. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.» (Hebr 9, 12)

Jesus åpnet veien helt inn til Far

Prestene gikk inn i Det aller helligste i tempelet på vegne av folket, ba for dem og bar fram offer til soning for syndene deres. Det aller helligste var der Guds nærhet var. Og dit kunne ikke folket komme inn, selv om sonofferet var båret frem. Men når Jesus dør, revner forhenget inn til Det aller helligste. Veien helt inn til Gud er åpnet for alle som tror. «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp.» (Hebr 10, 19-20)

Jesus kjenner oss og lider med oss

Til slutt: Jesus er Gud. Og han ble menneske. Han levde her på jorden, og er fremdeles et menneske i dag. Han vet hvordan du har det. Han kjenner deg, og vet hva du går gjennom – uansett hva det er. Han vet hva det vil si å være menneske. Hvor godt det kan være, hvor vondt. Han kjenner deg og er glad i deg. Så kom til ham med alt det du tenker på, og alt du er!

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Hebr 4, 15-16)