Forkynnelsen

Den åndelige tradisjon som jeg selv tilhører har i stor grad vært en «Ordets bevegelse». Man har lagt vekt på kraften i Guds ord og løfter, og man har sett forkynnelsen som selve høydepunktet i gudstjenesten.

Iblant hender det at noen stiller spørsmål ved denne vektleggingen. En gudstjeneste er jo så mye mer enn forkynnelsen. Og er det ikke dessuten slik at vi i dag lever i en veldig «ordlei» tid – og at vi derfor bør tone ned (eller i det minste korte ned) forkynnelsesdelen i gudstjenestene våre?

Spesiell kraft i forkynnelsen

Vel, for min egen del tror jeg faktisk ikke det. Paulus skriver i Romerbrevet at «troen [kommer] av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord» (Rom 10,17).

Dermed kan man si at det er en spesiell kraft i det talte ordet. En kraft til å vekke og gi næring til troen vår. Dette kan riktignok gjøres på forskjellige måter (også en sang eller et dramastykke kan jo være med å forkynne Guds ord), men likevel trenger vi å få plass til en klar og bibelutleggende forkynnelse.

Akkurat dette med forkynnelsens form er riktignok en diskusjon i seg selv. Det finnes ulike preferanser når det gjelder dette, og vi må ha en sjenerøs holdning når det kommer til menneskers (og forkynneres) ulikheter. Personlig tror jeg likevel at det er grunn til å reflektere over hva som er å anse som en «god preken».

– Er det en preken som treffer tilhørerne følelsesmessig?
– Er det en «morsom» preken?
– Er det et retorisk perfekt preken?

Forkynnelsen må få være forkynnelse

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot noen av disse alternativene. Men det er jo likevel langt fra selvsagt at de virkelig fører til en dypere innsikt i hva Guds ord sier. Hvis kriteriet bare er å vise at «vi kan ha det gøy selv i kirken», eller at «det vitnesbyrdet / den historien rørte meg virkelig» (men ga meg ingen innsikt i hva Guds ord faktisk har å si om bibelteksten prekenen tok utgangspunkt i) forbeholder jeg meg faktisk retten til å være litt nølende.

Personlig kan jeg nemlig iblant tenke helt motsatt: det er viktig at forkynnelsen får være forkynnelse. Hvis jeg ønsker å snakke veldig mye om meg selv, eller om jeg ønsker å drive med stand up er det også ok – men kanskje ikke med talerstolen som hovedscene.

Prekenen som et måltid

Lina Sandell forteller om en samtale hun en gang hadde med Carl-Olof Rosenius, der de blant annet snakket om prekenen som et måltid. Rosenius sa at maten faktisk utfører sin viktigste oppgave gjennom å opprettholde livskraften vår. Ellers er det bare ved spesielle anledninger at vi i ettertid kan si at vi virkelig husker måltidene våre.

På samme måte, sa Rosenius, kan vi tenke om forkynnelsen: vi trenger jevnlig å lytte til forkynnelsen av Guds Ord helt enkelt for å holde troen vår oppe – enten vi blir sterkt påvirket av det som blir sagt eller ikke. Men så finnes det også tilfeller der vi får høre forkynnelse som – på samme måte som et festmåltid – gjør et så sterkt inntrykk på oss at de følger med oss lenge – kanskje resten av livet vårt.

Jeg tror Rosenius’ bilde er veldig talende. Ikke noe vondt om festmåltider, men du kan ikke spise på restaurant hver kveld. Heller ikke kan hver preken være livsforvandlende – men likevel trenger vi stadig å utsette oss for Guds Ord gjennom forkynnelsen. For, som apostelen sa, «tro [kommer] av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.»