I disiplenes øyne må påskedag, dagen etter Jesu død og korsfestelse, ha vært tidenes antiklimaks.

I tre år hadde de vært lærlinger hos en mann som kalte seg Jesus. Han gjorde store mirakler og under, forkynte at Guds rike var i ferd med å bryte gjennom her og nå, og kritiserte det jødiske lederskapet.

Jesus var ikke som alle andre, og derfor fikk disiplene snudd hele sin tilværelse på hodet.

Disiplene forsto ikke

Selv om Jesus gjorde mange av disse tingene foran øynene på disiplene, sies det ofte at de ikke forsto hvem Jesus var før etter oppstandelsen fra de døde. På mange vis er dette sant. Peters bekjennelse i Markus 8 er et godt eksempel på det. Først treffer Peter treffer blink på spørsmålet fra Jesus om hvem disiplene tror at han er: Messias.

Men gleden forblir kortvarig når Jesus forteller om hva Messias-rollen innebærer:

Jesus begynte å lære dem: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.»  Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham.  Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Mark 8, 31-33)

På svært tid går Peter fra å være den som har skjønt det, til å bli kalt for Satan av Mesteren selv fordi han ikke forsto hva Messias-rollen innebar.

Befrielse av Israel

At Peter ikke var den eneste som ikke forsto hva Jesus måtte gjøre, kommer også frem i historien om Emmausvandrerne i Lukasevangeliet:

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd.  Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem.  Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp,  og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket.  Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham.  Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!» (Luk 24, 13-21b)

Emmausvandrerne håpet at Jesus skulle befri Israel. Hva dette innebærer forklares ikke, men det er nærliggende å tro at det handlet om at Israel skulle bli befridd fra Romerriket. Så selv om disiplene ikke forsto Jesu oppgave, hadde de likevel store forventninger til ham.

Men disiplenes håp om at Jesus skulle befri Israel så ut til å bli en fiasko da religiøse lederne utleverte Jesus til selve fienden: Romerne selv. De henrettet Jesus som en tyv og opprører, på ydmykende vis.

Uten håp

Det sies gjerne at så lenge det er liv, så er det håp. Og det var nettopp dette disiplene erfarte så altfor godt påskeaften.

I følge Johannes gjemte disiplene seg i dagene etter Jesu død,  livredde for jødene. I ettertid ser det dumt ut, men Jesus var jo ikke i live lenger. Håpet var borte.

Og hva hadde de da igjen?