Lyrespilleren satt hjemme og var bitter. Han kunne ikke spille, han kunne ikke skrive, han kunne ikke gjøre noe av det han alltid hadde kunnet. Den høyre hånden var visnet bort, det var umulig å bruke den til noe. Slik hadde den vært i flere måneder, og han begynte å miste håpet om å få førligheten tilbake.

Å, så harm han var på den udugelige naboen, på den hovmodige slasken som trodde han kunne lage sanger – de var ikke verdt strengene de ble spilt på! Men naboen hadde ikke trøbbel med hånden, nei, han var aldri plaget av noe som helst, men satt så frisk og velnært i døråpningen og fremførte sine patetiske verselinjer.

For lyrespilleren var det plent umulig med strengespill så lenge han bare hadde én hånd. Han kom aldri til å bli noen betydningsfull sanger, og tanken irriterte ham. Andre ble jo lovprist for det mest intetsigende visvas.

Men hånden var problemet. Hånden stoppet ham. Hva hadde han gjort galt som fortjente en slik vissen hånd?

Lyrespilleren sukket tungt, han var ikke i humør til å lovprise Gud akkurat nå. Men han fikk vel komme seg av gårde, det var tross alt sabbat. Han likte ikke å holde seg borte fra synagogen på sabbaten.

I Synagogen be han sittende og høre på dem som underviste. En ung mann hadde talt i over to timer. Lyrespilleren la merke til at noen skriftlærde og fariseere skulte bort på mannen, de hadde tydeligvis et eller annet i mot ham.

Da han forhørte seg med en venn om dette, fikk han greie på at mannen hadde provosert fariseerne fordi han plukket kornaks på sabbaten. Han hadde dessuten rykte på seg for å ha helbredet flere syke mennesker på hviledagen, og nå holdt fariseerne øye med ham i tilfelle han skulle prøve seg igjen. Lyrespillerens venn smilte og mente at lyrespilleren burde gå fram til mannen med den visne hånden sin, så kunne fariseerne få en ny helbredelse å tygge på.

Nei, han kunne jo ikke det. Og det var vel langt fra sikkert at mannen var i stand til å helbrede.

Brått ropte den unge mannen på ham:»Reis deg og kom fram!» Han var så myndig at lyrespilleren ikke så noen mulighet for å slippe unna , men reiste seg med den visne hånden hengende slapt nedover siden. Mannen vente seg mot fariseerne og sa:»Nå spør jeg dere: Hva er tillat på sabbaten? Å gjør godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ødelegge liv?»

Ingen svarte.

«Rekk fram hånden din!»

Hva? Hadde mannen sagt at han skulle rekke frem den visne hånden? Han kunne jo ikke det! Visste ikke mannen at den var vissen?

Han gjorde likevel et forsøk, og merket forskrekket at han hadde rakt hånden helt ut. Den var frisk i samme øyeblikk. Mannen grep ham i hånden og gav ham et fast håndtrykk.

Fariseerne var rasende, men lyrespilleren snek seg ubemerket ut døren. Det kriblet allerede i fingrene, nå skulle han skynde seg hjem for å dikte og spille.