Det første budet går slik:

Du skal ikke ha andre guder enn meg. (2 Mos 20,3)

Budet advarer mot avgudsdyrkelse. Folkeslagene som levde rundt Israelsfolket på denne tiden tilba avguder og også Israelsfolket endte opp med å lage seg en gullkalv de kunne tilbe (2 Mos 32).

Det første og største budet

Da en skriftlærd spurte Jesus om hva som var det største budet svarte han det første budet:

«Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. (Mark 12,29-30)

Det å «ha noen som Gud» er altså å elske det/dem av hele sitt hjerte, sinn, sjel og kraft.

Martin Luther skriver i sin lille katekisme at: «Vi skal frykte, elske og stole på Gud over alle ting. Gud er den vi skal sette vår høyeste tillit til.»

Selv om vi ikke tilber gudebilder laget av stein eller gull, kan det likevel være ting i livene våre som vi stoler på, elsker og setter vår tillit til slik at det tar Guds plass i vårt eget liv.

Jeg tror en stor fare i samfunnet som vi lever i er å bli ubevisste avgudsdyrkere, fordi så mye av det som tar Guds plass i livene våre er så normalisert.

Min største avgud

For noen måneder siden kom jeg til en erkjennelse av at smarttelefonen min var en stor avgud i livet mitt. Jeg lyttet mer til den enn til Gud.

I tillegg representerte den verdier jeg ikke kunne stå for: selvhevdelse, sammenligning og tilbedelse av andre mennesker. Den gjorde meg selvopptatt, søvnløs og mer stresset.

En dag i desember gikk jeg inn i en avtale med meg selv. I én uke skulle jeg bruke mer tid i Bibelen enn på mobilen min. Og forskjellen var merkbar.

Skjermtiden gikk ned og tiden med Gud gikk opp og selv om jeg leste i Bibelen fordi jeg måtte, oppdaget jeg at det hadde en positiv effekt på meg.

Bort med smarttelefonen

Når januar kom, valgte jeg å kjøpe meg en dumtelefon, for å kunne legge igjen smarttelefonen på jobb og ikke ha den tilgjengelig før neste formiddag.

Jeg måtte forsake den endeløse skrollingen på sosiale medier, lyttingen til podkaster og musikk på bussen og begrense mitt umettelige informasjonsbehov.

3 måneder senere kan jeg med hånda på hjertet si at det er et av de beste valgene jeg har tatt i mitt liv.

Jeg tror ikke one size fits all når det kommer til dette, men jeg vil likevel motivere andre til å reflektere over om man har noe i livet som tar Guds plass og om man eventuelt har mulighet til å redusere bruken av dem.

Kampen mot avguder

Jeg har fremdeles avguder jeg må kjempe mot. Min egen sunn fornuft, min stolthet og alle mine eiendeler er ting jeg stoler for mye på og som har for stor plass i hjertet mitt.

Jeg må daglig kjempe mot min tendens til å skape Gud i mitt bilde i stedet for å la han få skape meg.

Jeg må vende meg om fra den stadige bekymringen, som springer ut fra en løgn om at jeg er sentrum i verden.

3 tips

Her er tre praksiser jeg kan anbefale i møte våre avguder:

1: Overgivelse. Det første budet tvinger meg i kne, bokstavelig talt. Hver dag bøyer jeg kne ved sengekanten og erkjenner at Gud er Herre og mitt liv er Hans.

2: Syndsbekjennelse. Å gå i menighet der syndsbekjennelsen er en del av liturgien gir meg en ukentlig ettertanke for å lete etter gullkalver og avguder i mitt eget liv og bekjenne disse for Gud.

3: Medvandring: å ha en medvandrer, mentor eller god venn som du gir innsyn i livet ditt kan holde deg ansvarlig. Ofte har vi avguder og feilprioriteringer vi ikke ser selv. Da er det gull å ha noen å sparre med.