UP Tilbake
Takknemlighet i Bangladesh

Takknemlighet i Bangladesh

Øydis og Rebecca er i Bangladesh som voluntører på et jenteinternat. Til tross for en vanskelig oppvekst sitter jentene på internatet og takker og priser Gud hver bidige kveld.

Gå Ut Senteret

Rebecca og Øydis er en del avTeam Bangladesh 18/19 på Misjon- og bibelskolen Gå Ut Senteret. Denne våren skal de jobbe i Dhaka og leve som bengalere.

Denne saken er basert på et større blogginnlegg som ligger ute på Gå Ut Senterets nettsider.

De to siste ukene har vi, Rebecca og Øydis, tilbrakt i en by nord for Dhaka. Til tross for en befolkning på over 400 000 er dette å regne som landsbygda.

Bare en kort gåtur fra gjestehuset vi bodde på var det rismarker så langt øyet kunne se, geiter og kuer fylte gatene og frukttrær av alle slag blomstret i veikanten. Til dette landsbyparadiset hadde vi kommet for å besøke et jenteinternat.

Trøblete oppvekst

På dette internatet bor tolv herlige jenter i alderen syv til sytten år. De har alle sammen blitt hentet ut av gatelivet eller utrygge familieforhold, og fått muligheten til å starte på nytt. Mange av dem har tidligere hatt store problemer med rusavhengighet, som følge av den tøffe oppveksten, men gjennom god oppfølging og Guds hjelp er de tilbake på beina.

De eldste jentene har bodd på internatet i mange år, mens noen av de yngste jentene kom for bare noen måneder siden. Det er et mirakel at de fungerer så godt som de gjør.

Behandlet som søstre

Etter skoletid er det tid for lek og moro. Jentene kunne lære oss mange nye leker, og vi fikk oppleve at en ikke trenger så mye for å ha det veldig gøy. Når strømmen går er det ingen vits i å sitte inne og vi går heller ut og leker ringleker, som ofte fører til gode samtaler. Barrierene blir mindre i mørket og latteren sitter løst. Vi blir behandlet som søstre.

Dagens mange gjøremål er unnagjort og klokka ute på plassen har ringt. Jentene kommer strømmende fra alle kanter og vender nesa mot Joti-apa sitt rom. Vi trekker sjalene over hodet og setter oss ned i en ring på gulvet. Kulden fra betonggulvet trekker inn i føttene og lårene våre, men det er ingen som ser ut til å bry seg om det. Strømmen har gått og rommets eneste lyskilde er en mobillommelykt.

Lovprisning av Gud

Ei av jentene begynner å synge, og snart er rommet fylt av stemmer som lovpriser Gud. Stemmer som har opplevd mye, men som nekter å tie. Når sangen stilner åpner jenta i den ene enden bibelen og begynner å lese.

Den første kvelden venter Rebecca og jeg i spenning på hva som skal skje videre. Vi kom til internatet den samme morgenen og visste lite om hva vi hadde i vente. Hele dagen hadde språkbarrierene vært en utfordring, og vi hadde blitt dratt med både hit og dit uten å skjønne så mye. Nå hadde jentene begynt å snakke i tur og orden og noen av de få ordene vi kunne kjenne igjen var: ”Dhonnobad – takk”, ”skule – skole” og ”kabar – mat”.

Takknemlighet hver kveld

Da turen kom til meg tok jeg sjansen på at det var bønn vi drev med, og tok en rask bønn der jeg ba om velsignelse over oppholdet og jentene. Det var bare en ting som ikke stemte; alle de andre jentene satt med åpne øyne og noen hvisket med hverandre. Litt senere skjønte jeg derimot at vi nettopp hadde hatt en takkerunde, og at det nå var tid for bønn. Hver og én sa høyt ut sine bønner; alle på en gang.

Jentenes takkerunde er noe som virkelig har satt i gang tankene hos meg. Dag etter dag rant det ut av dem alle sammen hva de var takknemlige for. De bare fortsatte og fortsatte, kveld etter kveld.

Jeg tror det er flere enn meg som ikke er så takknemlig som vi burde vært. Som ikke husker helt å sette pris på alt det Gud har gjort og hver dag gjør for oss.

Jeg skjønte ikke så mange av ordene deres, for de snakket både fort og lavt, men det var tydelig at mange takket både for skole og mat. Noen kvelder kunne jeg også høre både mitt eget og Rebeccas navn. Mens ordet gikk fra person til person bortover i rekka kunne jeg kjenne at hjertet mitt slo fortere og fortere. Hva skulle jeg takke for i dag?

Jeg var jo så utrolig heldig som fikk lov til å besøke dem og takknemlig både for det og måten vi ble mottatt, men hva skulle jeg takke for når jeg måtte si noe hver eneste kveld? Noen dager var mer slitsomme enn givende, og jeg måtte begynne å forberede meg selv før samlinga begynte på hva jeg skulle si. Jeg ville jo prøve å gjøre det variert og unngå å si det samme hver kveld.

Mye å lære

Jeg tror det er flere enn meg som ikke er så takknemlig som vi burde vært. Som ikke husker helt å sette pris på alt det Gud har gjort og hver dag gjør for oss. Selv har jeg vokst opp i et trygt og godt hjem. Jeg har aldri følt på ordentlig sult, og til nå har jeg fått tretten års skolegang. Gratis, og rett i fanget.

Nå sitter jeg sammen med jenter som har hatt en vanskelig oppvekst, eller ikke en oppvekst i det hele tatt. De har vært forlatt på gata og blitt utsatt for menneskehandel og overgrep. De har ikke hatt nok mat, men ruset seg i stedet. Til tross for alt dette, takker de og priser Gud hver bidige kveld for dagen de har hatt og det han har gjort for dem. Jeg som har fått ”alt”, vet ikke hvor mye Gud egentlig har gitt meg.

Privat

Siste fra hver kategori