Språkforvirring i Indonesia

Husker du Målfrid fra UL? Nå har hun vært i Indonesia i noen måneder, og vil dele med oss hvordan oppholdet har vært så langt:

– Da jeg ankom Bandung i august var det Ramadan. Det er den islamske fastemåneden. Landsbyen jeg bor i er dominert av muslimer, og huset mitt ligger mellom tre moskeer. Under ramadan var høyttalervolumet i moskeene skrudd opp til maks, og til tross for at jeg sov med ørepropper våknet jeg hver natt av bønneropene som runget ut fra høytalerne rundt huset mitt. Dette gjorde at det ble litt lite nattesøvn de første ukene, men det gikk heldigvis over – og nå sover jeg godt om de roper aldri så høyt fra moskeene.

All undervisning foregår på indonesisk, noe som er veldig bra for rask læring, men det kan også være litt frustrerende til tider.

Det første halvåret i Indonesia vil fokuset være å lære seg språket. For tiden går jeg på språkskole sammen med familien Anna og Nils Rifsgård, som også er utsendinger for NLM. All undervisning foregår på indonesisk, noe som er veldig bra for rask læring, men det kan også være litt frustrerende til tider. Hver dag har vi undervisning fra 08.00 til 12.00, og etter det må vi ut og snakke med folk rundt om i lokalsamfunnet for å få svar på ulike spørsmål om kultur og levesett. Dette gjør at vi både lærer språk og kultur, samtidig som vi knytter relasjoner med folkene i nærmiljøet. Men det er slitsomme dager, og akkurat nå befinner vi oss på språkforvirringsstadiet der vi blander både norsk, engelsk og indonesisk. Det er ikke sjelden vi bringer frem latteren hos de lokale når vi prøver å snakke. Her en dag skulle jeg forklare til damene vi spiller volleyball med hvorfor Anna ikke kunne komme på trening. Ikke skjønte jeg hvorfor alle plutselig begynte å le, men så forklarte de at jeg hadde sagt at hun var hjemme ”for å sy barna sine” og ikke ”passe” dem, som jeg hadde ment å si. Slike historier begynner det å bli mange av nå, men man lærer jo av sine feil, så det beste er å bare kaste seg ut i det og snakke i vei.

Det er lett å bli glad i menneskene her nede og jeg trives kjempegodt i landsbyen jeg bor i.

Selv om det til tider er frustrerende å ikke kunne kommunisere skikkelig med folk ennå, føler jeg virkelig at jeg er der Gud vil at jeg skal være, og at Indonesia er mitt hjem nå. Det er lett å bli glad i menneskene her nede og jeg trives kjempegodt i landsbyen jeg bor i. Lokalbefolkningen er veldig imøtekommende og jeg føler meg trygg og inkludert. Når jeg vandrer rundt i landsbyen hilser alle høflig på meg og jeg blir stadig invitert med hjem til folk. Indonesere er utrolig gjestfrie og jeg har mye å lære av dem. Jeg har tenkt mye på hvordan vi i Norge behandler mennesker som er nye i landet, i nabolaget, på skolen, og så videre. Er det slik at vi elsker vår neste som oss selv, eller er det slik at det viktigste for oss er å tilfredsstille våre egne ønsker først?

Fortsett gjerne med å be om at Gud må lede oss dit som han vil ha oss.

Jeg må få sagt at jeg er utrolig takknemlig for forbønn, og kjenner virkelig at jeg har blitt båret i bønn gjennom disse to månedene. Gud er raus og han gir i overflod. Jeg er takknemlig for at Gud har gitt meg gode venner som jeg kan le og ha det gøy med, han har også gitt meg et godt åndelig felleskap med mennesker jeg kan dele liv med og be sammen med. Hver dag sørger han for at jeg har det jeg trenger til det som møter meg. Fortsett gjerne med å be om at Gud må lede oss dit som han vil ha oss når vi er ferdige med språkkurset.