Menneskene langs veien

Jeg sitter og stirrer på glørne i bålet. Rundt meg er det fullt av voksne og barn som griller, leker og koser seg.

Vi sitter inne  på NLM-tomta i Etiopias hovedstad, Addis Abeba. Afrikalydene er intense. Vakre. Jeg sitter litt tankefull.Dagen i dag har gjort meg klar over at alt som foregår utenfor tomtas murer, ikke er like idyllisk som her inne.

Flere ganger måtte de ta pause, og støtte vedbunten inntil kanten langs veien.

Med sine rundt  4 millioner innbyggere, er Addis virkelig en storby, sett med øynene til ei norsk jente fra bygda. Og det er alle disse millionene jeg sitter igjen og tenker på etter en dag ute i byen. Alle de navnløse ansiktene. Selv om jeg har vært i noen store byer før tror jeg det er noe ved forholdene her i Etiopia som har rørt ved meg.

Vi kjørte opp på Entoto-fjellet, og fikk oversikt over hele byen. Det som gjorde størst inntrykk var imidlertid ikke alle tusener av hus vi så, men menneskene vi så langs veien. Konene som bar ved. Gamle og unge kvinner med bøyd rygg.

Hele den veien vi nordmenn kjørte, gikk de nedover, med byrden på ryggen. Flere ganger måtte de ta pause, og støtte vedbunten inntil kanten langs veien. I steikende sol. Jeg lurer på hvor de kom fra, og hvor de skulle. Skulle de selge veden? Hvor mye ville de i såfall få for den? Ville det være nok til at familien fikk mat på bordet i dag?

Jeg har lyst til å begynne å se på alle disse menneskene på samme måte som Gud

Jeg har lett  for å synes synd på dem. Menneskene jeg ser i denne byen, ute i gatene, ser ut til å arbeide hardt for å få de mest nødvendige tinga i livet. De tinga jeg ikke engang trenger å tenke på at jeg må arbeide for. Mat og klær nok til én dag.

Og så merker jeg at jeg ser meg selv som sentrum av universet, også for dem. At deres mål må være å bli som meg, å komme dit jeg er og å få det slik vi har det i Norge. Hva vet vel jeg om hvordan de har det? Kanskje finnes det lykke rundt middagsbordet, berusende forelskelser og gleder i vennskap også her i Etiopia? Ting som betyr mer enn penger. Det er kanskje ikke slik at livene til noen få millioner nordmenn er prakteksempelet på et verdig liv.

Kanskje er det Gud og han alene som definerer verdi. Jeg har lyst til å begynne å se på alle disse menneskene på samme måte som Gud, og skjønne at han allerede kaller dem verdifulle og elsket, og at han lengter etter å gi dem fred og glede i hjertet.

Foto: Roar Lindefjell/Christoffer Engström