Jakobus kan skrive nå

Jesmond er lærer og besøker Jakobus hjemme hver uke. De øver på tall og bokstaver, og Jakobus er veldig glad i å fargelegge bilder. Jesmond må stadig ta med seg nye fargebøker som kan ligge igjen i skapet; Jakobus vet nøyaktig hvor han har bøkene sine. Denne onsdagen øver de på å skrive tallet 5, og på å si A og B.

Jakobus er nesten døv og har ikke lært å si noe

Jakobus er omtrent  ni år. Han bor i en liten landsby som heter Namo Serit, i Indonesia. Han har to eldre søstre som går på skolen hver dag. Selv sitter Jakobus hjemme alene i huset og går aldri på skolen. Jakobus kan ikke gå noen steder, for han er lam i beina.

Foreldrene til Jakobus må ut å arbeide på åkrene hver dag. Da sitter Jakobus igjen og kikker ut av døra, helt til mor kommer hjem for å koke lunsj. Han har en liten sort hund som holder ham med selskap. Hunden og Jakobus kan være sammen, men de kan ikke snakke med hverandre. Jakobus kan ikke snakke med noen, for han er nesten døv og har ikke lært å si noe.

Da blir Jakobusskikkelig sinna og nekter å spise maten sin

Jesmond kommer til  Namo Serit hver torsdag for å ha barneklubb. Nesten alle barna i landsbyen vil være med på barneklubb. Jakobus også. Hvis de andre prøver å la ham være igjen hjemme, blir han skikkelig sinna og nekter å spise maten sin. Slik var det ikke til å begynne med.

Da Jesmond og hjelperne hans startet opp med klubb i Namo Serit for et år siden, satt Jakobus og kikket ut av døra når de fremmede gikk forbi. Hvis Jesmond gikk bort for å hilse på ham, krøp han fort inn og gjemte seg. Han var redd for fremmede mennesker, for han hadde alltid bare vært hjemme i huset sitt. Han var ikke sammen med de andre barna i gata heller. Han satt for seg selv og visste godt at han var helt annerledes enn alle de andre.

Han koser seg med å sitte sammen med de andre

Men Jesmond er  en smart og snill lærer. Litt etter litt ble han kjent med Jakobus, med foreldrene og med alle de andre som bor i landsbyen. Nå er Jakobus alltid med på klubb. Han koser seg med å sitte sammen med de andre, selv om han ikke kan høre noe særlig av det som skjer. Han får lov til å fargelegge bilder og kan få kjenne at han også er en del av fellesskapet.

Storesøstera bærer Jakobus med seg på hofta. Det er ganske lett, for Jakobus er så liten og tynn. Han skulle egentlig gått i tredje eller fjerde klasse, men har aldri vært i nærheten av et klasserom. Siden Jakobus ikke kan følge med i en vanlig skoletime, har Jesmond bestemt seg for å undervise ham hjemme en gang i uka.

Jesmond forteller stadig  til Jakobus’ mor og de andre i landsbyen, at Jakobus har potensial. Han sier det betyr at Jakobus kan lære masse og få til en masse, han må bare få gjøre det på sin måte. På en felles samling for alle i nabolaget, forklarte Jesmond til alle at Jakobus får besøk hjemme fordi han har spesielle behov, og at ingen må bli sure eller misunnelige for dette. Slike samlinger er viktige for å unngå sladder og misunnelse i et lite, tett samfunn.

Foto: Anethe Birkeli