For to dager siden snakket jeg med Sasha i Ukraina. Han bor i byen Ternopil, vest i landet. Sasha jobber i Ungdom i Oppdrag. De tar imot 1500 flyktninger hver dag.

På flukt fra krig

Kvelden i forveien ringte det i telefonen hans. Det var rundt midnatt. Sasha hadde akkurat lagt seg. Han hadde glemt å slå av lyden på telefonen. På displayet var det et ukjent nummer. I et sekund eller to lurte han på om han skulle la det ringe. Han kunne jo ringe tilbake dagen etter. Likevel tok han telefonen.

Det var et eldre ektepar som ringte. De hadde akkurat kommet til Ternopil, flyktende fra krigen øst i landet. Nå visste de ikke hva de skulle gjøre. Hvor skulle de bo?

På alle kirkegulv i hele byen bodde det flyktninger. Det var fullt over alt.

De hadde fått nummeret til Sasha fra noen venner som hadde kommet til Ternopil tidligere på dagen.

En åpen dør

Det bodde allerede 15-20 flyktninger hjemme hos Sasha. De sov på madrasser i stua, gangen og på kjøkkenet. Egentlig var det ikke plass.

På alle kirkegulv i hele byen bodde det flyktninger. Det var fullt over alt. Men Sasha kunne ikke si nei.

Han kledde på seg, satte seg i bilen og kjørte for å hente ekteparet. På vei hjem svingte han innom senteret for å hente madrasser. Det eneste han fant var to luftmadrasser.

Da han kom hjem, blåste han opp madrassene. Og så la Sasha og kona seg til å sove der. Det eldre ekteparet fikk sengen.

«Dette klarer vi»

Den natten sov Sasha dårlig.

Likevel var han glad dagen etterpå. Og trøtt.

«Dette klarer vi», sa han til meg. «Og når denne krigen er over, da kommer jeg på besøk til deg, Andreas. Så skal vi takke Gud sammen, spise god mat og kose oss».

Jeg bøyer meg i støvet over mine venner i Ukraina. Ville jeg gjort det samme? Jeg håper det. Men jeg vet ikke.