UP Tilbake
Rottene sitter på bjelkene

Rottene sitter på bjelkene

"Og når rottene har spist seg gode og mette, er de også frekke nok til å ville forlange en plass i sengene våre." Misjonærforholdene på 50-tallet kunne kanskje skremt de fleste.

Misjon

I denne spalten kan du lese om misjon sett fra forskjellige perspektiv.

Denne teksten er et utdrag fra P. A. Bredveis bok «Vindpust fra Boranavidda«, utgitt på Gry forlag, Oslo 1951.

Har du lurt på hvordan forholdene kunne være for misjonærer for et par generasjoner siden? Misjonær P. A. Bredvei beskriver huset noen misjonærer i Etiopia flyttet inn i rundt 1950:

«Husene sto tomme da vi kom. Vi kjøpte denne plassen av guvernøren, og han er en mann som holdt ord.

Men de leieboerne som hadde flyttet ut, var nok bare en brøkdel i forhold til de som ble igjen. Vi ser ikke så særs mye til dem om dagen, men det viste seg allerede første natta at vi hadde dumpet ned mellom en anselig koloni med rotter, øgler, kakerlakker, edderkopper, blodpoter, maur, termitter og et par mer kjente små husdyr.

Rottene sitter ofte oppe på bjelkene og misunner oss vår enkle måltider, og om nettene stjeler de såpestykkene våre, gnager seg igjennom proviantkassene og flenger i stykker melsekkene. Og når de har spist seg gode og mette, er de endog frekke nok til å ville forlange en plass i sengene våre.

Øglene springer oppetter glatte veggene. De hører liksom naturlig med til slike gamle hus med mange sprekker. Men iblant kan de likevel gi oss et lite sjokk når vi løfter på en fjøl, og en flokk slangeartige øgler myldrer fram, eller når de på en tidlig morgenvisitt kommer spaserende nedover veggen mot hodeputen.

Men tornene mellom alle tornene i disse husene er veggedyrene. Hvor disse små, flate dyrene kan bite og suge blod. Antagelig var de på sultedødens rand da vi kom, for de tok imot oss med storm de første nettene.  Store hestemaur og yrsmå svare maur har hver sine hevdvundne veier i huset. De er sikkert så gamle at de mener å ha full odelsrett til dem.

De fleste kvinnene ville kanskje etter noen uker i disse husene mistet nervene sine, men søster Aslaug og søster Kristi føler seg visst ikke underlegne og har sikkert vært med å sette skrekk i den store kolonien som så selvfølgelig anså hver sprekk og hvert hjørne som sitt. Krypene har blitt spakere i det siste, sprøyting med DDT, rottefellene og bruk av hammer, øks, skosåler og negler har kanskje ikke vært helt forgjeves. Men ennå kan de ta sin revasje og gi oss lange, søvnløse netter.»

Utdrag fra boka «Vindpust fra Boranavidda«, gjengitt med tillatelse.

Siste fra hver kategori