Har du noen gang kjent på et kall eller en brann for å reise ut til et fremmed land for å vitne om Jesus? Eller kanskje du har tenkt at det å bli misjonær er helt utenkelig for deg?

Det finnes mange, både gode og dårlige unnskyldninger og innvendinger for å ikke reise ut i misjon. Her har jeg samlet noen av dem jeg har møtt på min vei.

1. «Jeg er misjonær der jeg»

Dette er noe mange av oss sier med gode intensjoner, ofte for å betrygge oss om at tjenesten vi gjør for Gud i vårt eget land også har betydning. Og det er helt sant – du kan absolutt tjene Gud der du er.

Men å tjene Gud og det å være misjonær er faktisk ikke det samme. Da mister misjonær-begrepet sin betydning. Misjon handler om å være sendt ut; å krysse noen grenser (men ikke nødvendigvis landegrenser).

Les mer om å krysse ulike grenser i misjon her: Misjon er gren-se-spre-eng-ende. 

2. Kjæresten/ektefellen vil flytte hjem til Rogaland

Hvem har vel ikke møtt en misjonsgira ungdom som ender opp på Jæren på grunn av kjærligheten? (Ingenting galt med Jæren altså).

Selv om Gud kaller ut til nasjonene, vender vi ofte hjem til hjemtraktene våre. Det kan også bli vanskeligere å reise ut hvis ikke begge to ønsker det.

3. Jeg vil savne familien og vennene mine

Å flytte bort fra det kjente og kjære kan være tøft. Å finne gode venner lokalt i andre land kan være vanskelig med språk og kultur-barrierer. Likevel er Jesus ganske tydelig om at det å følge ham kan innebære å reise bort fra familien:

«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» (Lukas 14,26)

4. Jeg er for ung

Kanskje ditt eneste forhold til misjonærer er hjemvendte, gråhårede og pensjonerte langtidsmisjonærer på bedehuset? Husk at de også startet som unge.

Gud kaller fremdeles unge mennesker i vår generasjon til å dele evangeliet; også å reise ut til folkeslagene. Langtidstjeneste ligger kanskje noen år fram i tid, men start med å bli med på misjonstur!

5. Jeg har ikke nok utdanning og erfaring

Utdanning er viktig, og i et land som for eksempel Etiopia har vi fått erfare at riktige papirer kan være nødvendig.

Samtidig kan man ha en høykvalifisert utdanning, men ingen brann for å vitne til sine muslimske naboer. Det viktigste er et hjerte som ønsker å gjøre Jesus kjent. Gud kvalifiserer dem han haller, og han kan bruke alle typer yrker.

6. Det er dårlig levestandard ute

Ja, enkelte steder, som der vi bor i Ginnir i Etiopia, er ikke levestandarden spesielt god (selv om vi, selv med utedo, trolig bor bedre enn de aller fleste i byen vår). Men slik er det ikke i alle land, som blant annet i Midtøsten eller Japan.

7. Jeg kommer ikke til å takle den lokale maten

Å bo i en fremmed kultur innebærer ofte andre matvaner. Selv israelsfolket savnet maten i Egypt, mens de vandret i ørkenen:

«Vi husker fisken vi fritt kunne spise i Egypt, og agurkene, vannmelonene og purren, løken og hvitløken.” (4 Mos 11,5)

Ja, man kan tidvis savne Norvegia og smågodt. Jeg skal ikke legge skjul på det. Heldigvis kan folk ta med hvis de kommer på besøk!

8. Jeg har allerede hytte, bil, familie, lån, hund

Kanskje ikke like aktuelt for deg som ennå er i tenårene, men jo eldre du blir, jo mer du får av eiendeler og forpliktelser, jo vanskeligere vil det være å gi slipp på slike ting.

Hva med å leve med så «løse teltplugger» at man man alltid er klar hvis Gud kaller?

9. Det er dårlig lønn som misjonær

Det kommer helt an på hvor og hvordan du reiser ut. I noen organisasjoner er man selv ansvarlig for å skaffe lønn, enten lokalt i landet eller fra støttespillere i Norge, mens andre organisasjoner utbetaler lønn. Begge deler har fordeler og ulemper.

Kan jeg slippe en brannfakkel? Vi tjener mer enn jeg forventet da vi reiste ut.

10. Jeg har ikke fått kall til et spesifikt land eller folk

Noen opplever et helt konkret kall, men for mange, meg selv inkludert, må vi stole på det generellet kallet Jesus har gitt; å gjøre alle folkeslag til disipler.

Å bli kalt til ett folk gir jo litt snevre muligheter, men med kallet til alle folkeslag har du jo muligheter over hele verden!

11. Det er dårlig helsevesen og farlige sykdommer

Vi har selv opplevd både sykehusinnleggelser, amøbekurer, infeksjoner og evakuering grunnet alvorlig virusubrudd. Vår nærmeste nabo er et lokalt sykehus, som ikke ligner særlig på norsk helsevesen.

Man har aldri en garanti for å være frisk, verken i Norge eller ute. Men det kan være en ekstra risiko ved å reise ut.

12. Det er kryp, slanger og farlige dyr

Vi har blitt vant med edderkopper og maur-invasjoner i huset vårt. Slanger har vi aldri sett, selv om vår kollega mener å ha sett en på tomta.

Generelt sett er det likevel mindre slanger enn mange frykter. Det farligste dyret vi har hatt utenfor huset må ha vært en hvithalet mongoose som drepte den ene høna vår.

13. Misjon er gammeldags og tilhører kolonitiden

Dette er noe mange i sekulære Norge vil slenge ut når de hører om misjon. Det stemmer at kristning og kolonitiden «dro nytte» av hverandre, men evangeliet har aldri spredd seg så fort som nå, selv uten kolonimaktene.

Det stemmer også at misjon er «gammeldags», i den forstand at vi fikk kallet for et par tusen år siden, men oppdraget er kanskje mer aktuelt i dag enn noen gang.

14. Det er bruk for meg i Norge også

Helt sant; I Norge har vi tusenvis av innvandrere fra unådde folkeslag, så her er det mange muligheter. Men det ofte ikke det folk tenker på når de sier det.

Det er fantastisk med alt arbeid som skjer i kirker, ungdomsklubber og leirer rundt om i landet. Men hva med dem fra folkegruppene som aldri har hørt?

15. Jeg er ingen misjonærtype

Heldigvis finnes det ikke én fasit på hvordan en misjonær er. Jeg kan trygt si at vi har alle slags typer folk ute som utsendinger.

De er både introverte, ekstroverte, kreative, forsiktige, frimodige, praktiske, vennlige, relasjonelle, useriøse og fotballfanatikere.

16. Jeg ber om at Gud skal sende ut noen andre

Flere kan sitere Jesu ord i Lukas 10,2: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Det er fantastisk å be om at flere skal bli misjonærer. Men hvis du ber om det, har du tenkt på alternativet at du kan være et bønnesvar på egen bønn?

For like etter, i Lukas 10,3, sier Jesus til disiplene: «Gå av sted!» Disiplene skulle be om å sende ut arbeidere, men de skulle gå selv også.

Hva hvis Gud kaller deg?

• Moses mente han ikke var god nok til å snakke for seg.
• Jeremia mente han var for ung.
• Gideoen mente han var for ubetydelig.
• Jona flyktet bort fra kallet.

De satte begrensninger, men Gud så muligheter. Det tror jeg også han kan se for deg som misjonær.

Hvilke unnskyldninger kjenner du deg igjen i? Er det en «god nok unnskyldning» til å si nei, hvis Gud kaller deg til nasjonene?

Hvilke andre innvendinger har du, eller har du hørt fra andre?