Hjemme er der jeg bor

Så er du hjemme nå?

Ja, det er jeg, eller hva skal jeg svare?

Jeg prøver alltid å være hjemme der jeg bor. Oslo var hjemme i mange år, jeg er hjemme hos mine foreldre i Sverige, jeg var hjemme i Frankrike da vi studerte fransk og jeg har vært hjemme i Abidjan, Elfenbenskysten de siste 3,5 årene. Klart at jeg er hjemme nå og.

Å kjenne seg hjemme er noe som jeg er blitt utfordret på gjennom årene som misjonær. Det handler ikke om hvilket hus en bor i (vi har bodd på tre steder i løpet av de tre årene), men at en føler seg vel der en er. At en trives slik at en både kan bli værende langt unna kjente steder, familie, venner, kjente dufter og ikke minst kjent språk og at en har trivsel til å gjøre en god jobb.

Vil nok savne jobben

Mange tenker nok at livet som misjonær betyr en eksotisk og spennende situasjon. Men alt det uvante blir helt hverdagslig, og det blir det ganske raskt. Plutselig er den kaotiske trafikken eller de store forskjellene i samfunnet en passerer til jobben noe helt vanlig.

Etter at jeg studerte språk (noe jeg for øvrig kan anbefale for den som vil kjenne på å være udugelig og liten i verden) begynte jeg å arbeide i utviklingsprosjektet «Håp for alle«. Der har jeg hatt en rådgivende og administrativ rolle.

Jeg har tillegg tatt på meg andre oppgaver som for eksempel å holde kurs for prosjektteamet, undervist «Speed school«-barna i engelsk og informert voksne alfabetiseringselever i hva menneskelige rettigheter er. Det høres kanskje ut som at jeg har lært bort ting, men det er uten tvil jeg som  har lært massevis, om kulturen, om medmennesker, om kommunikasjon og om meg selv. Det har vært en spennende jobb og jeg vil nok savne den.

Kunne kommunisere med venner og familie

En ting som jeg tror har forenklet livet i Abidjan er at vi lever i 2015. Jada, kranen har vært tom for vann mer enn én dag, strømmen har gått og internettet fungerte langt langsommere enn hva de hadde lovt. Men vi har hatt internett. Jeg har kunnet kommunisere med familie og venner daglig via epost, sosiale medier eller til og med ansikt til ansikt med videosamtaler.

Jeg er så glad for dette og jeg tenker med respekt på alle de misjonærer som gått foran uten slike hverdagslige goder. De ”hjem” som ikke er i Abidjan ble ikke så langt unna når jeg stadig har hatt kontakt med dem, kanskje er det derfor heller ikke noe vanskelig å komme hjem hit der jeg er hjemme nå.

Ting som alltid fantes i mine misjonærhjem:

• Fyrstikker eller lighter (gasskomfyr og strøm som plutselig går)
• Store vannflasker i tilfelle vannstopp i en time eller en dag
• Piano, viktig å få holde på med sånt en trives med

Ting jeg savner noen uker etter at jeg forlatt Abidjan:

• Alltid varmt nok vær for singlet
• Billig mat på kafé til lunsj
• At servitører husker hva jeg vil/ikke vil ha selv om jeg kun har vært på stedet et par ganger, og det var lenge siden.