Ettåring i Mongolia

Ingeborg og Mari er ettåringer i Mongolia.

Hverdagen deres er forskjellig fra vår og forskjellig fra hverandres. Ulan Batar er Mongolias hovedstad, mens Khovd er en liten by vest i landet.
Ingeborg Johansson er fra Sverige, litt utenfor Gøteborg. Onkelen og tanta hennes er misjonærer i Mongolia. Det er det som er linken til at ho har kommet seg helt fra Sverige til Mongolia. Sverige ligger jo faktisk nærmere Mongolia også, så det skulle jo egentlig ikke være så rart.

Jeg er her fordi Gud vil at jeg skal være her

– Jeg er her fordi Gud vil at jeg skal være her. Hadde jeg planlagt selv hadde jeg ikke vært her, begynner Ingeborg.
Hva er forskjellig fra å være i Mongolia og Sverige?
– En ting er at jeg har blitt mer selvstendig, før bodde jeg hjemme. En annen ting er at det er et mer ensomt liv nå. Og så er det det at alt kan skje her fordi folk ikke planlegger.
I Mongolia er det et triks å vente så lenge som mulig med å sende ut invitasjoner, fordi det er vanlig å vente til i siste liten med å bestemme seg. Det man blir invitert på sist blir det mest attraktive.
– Når det gjelder det åndelige er det vanskeligere her enn hjemme. Man må lese i bibelen selv, og så har vi en bibelgruppe. Det krever mer. Alt av taler og gudstjenester her er jo på mongolsk.

Kanskje er det viktigste det man lærer om seg selv, personlig og åndelig

Ingeborg har tatt ett årsstudium i kristendom/misjon før ho reiste til Mongolia. Neste år skal ho fortsette i Mongolia. Ho skal rett og slett være ettåring i to år.
– Etter det vil jeg studere mer misjon. Og så får jeg se hva som skjer.
Vil du anbefale andre å være ettåring?
– Det kan absolutt anbefales! Man lærer masse! Kanskje er det viktigste det man lærer om seg selv, personlig og åndelig, sier Ingeborg til slutt.