I juli drar Team P til Indonesia 
for å fortelle om Jesus.

– Jeg er glad og overveldet. Det var nok større enn jeg hadde sett for meg, sier M i teamet.

– Det var svært, jeg kjenner på ansvaret om at vi representerer NLM i Norge og kristne generelt, sier kona O og må tørke en tåre.

De har akkurat fått forbønn av hovedstyret i Norsk luthersk misjonssamband (NLM) og blitt innviet som utsendinger til Indonesia foran en fullsatt forsamling.

Halvannet år er gått siden Dagen begynte å følge ekteparet P, fra de fikk innvilget søknaden om å bli utsendinger. En dag midt i juli setter de seg på flyet østover, for minst fire år. Med på lasset er lille Hannah, som ble født i fjor.

Innvielsen

Lørdag kveld 2. mai var det høytidelig stemning i Misjonssalen i Oslo da ekteparet kom opp på scenen for å bli velsignet av det mannsterke hovedstyret. Innvielser er seriøse greier.

– Det skal være en høytidsstund, sier formann i NLMs hovedstyre, Lars Gaute Jøssang, til Dagen.

Etter fem spørsmål om tro og tjeneste, knelte paret på en benk og ble velsignet.

– I samsvar med bekjennelsen deress innvier vi dere i den treenige Guds navn til gjerningen dere er kallet til, sa Jøssang.

Da paret reiste seg mot forsamlingen brøt det ut applaus, før de ble tildelt et tjenestebrev som slår fast oppdraget deres.

Mye rørte seg

– Mye rørte seg i meg. Å snu seg etter på og se at vi er så mange kristne samlet, det er stort, sier M etterpå.

– Det er en følelse av å være med på noe stort og at vi absolutt ikke står alene. Jeg kan av og til bli usikker på hva driver vi med og hvorfor vi skal reise fra alt det trygge, men i dag fikk jeg roen for at dette skal gå bra, smiler han.

O føler både på støtten de nå får fra kristenfolket og samtidig byrden i å skulle representere så mange ute i felten.

– Man er fortsatt bare et menneske. Det er ikke sikkert du klarer det, men man skal gjøre så godt man kan. Vi er veldig heldig som har så mange som vil be for oss, jeg er veldig takknemlig, sier O.

– Vet hva vi gjør

Familien reiser av gårde midt i juli. Den første tiden blir det språkskole. Fram til avreisen er det pakking og familiesamvær som står i fokus.

Hovedstyret anslår at NLM sender ut 20-25 unge utsendinger i 2016. Innvielser og utsendinger er noe av det viktigste som skjer i organisasjonen, ifølge formann Jøssang.

– Team P har ikke hatt så mye kursing utenom en samling for utsendinger i fjor. Hvordan er det å sende ut så unge mennesker uten særlig trening?

– De har en utdanning og har vært innom Fjellhaug. Selv om de er relativt unge har de fått kunnskap og hjelp med seg på vegen. Vi vet hva vi gjør, sier Jøssang.

– Vi er veldig stolte av å være med på å sende dem, sier Maria Celine Lundeby, ungdomsleder i Misjonssalen. Innvielsesmøtet var en sammenslåing av deres ungdomsmøte og Indonesia-fest, og Region østs årsmøte, etterfulgt av basar til inntekt for forsamlingens Indonesia-prosjekt.

Sorg og glede

Nærmeste familie og venner var med på den store kvelden. Foreldrene som alle har vært utsendinger selv, uttrykker glede og stolthet over at barna følger i deres fotspor. Men også sorg over å miste nærheten til den lille familien, særlig til Hannah, som er det første barnebarnet på begge sider.

– Det er vondt å tenke på at de skal reise så langt vekk. Samtidig har vi alltid bedt om at de må få leve under Guds velsignelse, så det er ikke noe vi heller vil enn å være med på å sende, sier Elisa Aarseth, mor til O.

Søsknene vil savne onkel- og tanterollen

– Det er litt kjedelig å ikke få se henne vokse opp, sier Johannes Aarseth (17).

Far Jan Helge Aarseth satt med Hannah på fanget under innvielsen.

– Når du får øyekontakt og ser det smilet, vet du at det er noe her i livet du vil miste og kommer til å savne. Det er takknemlighet og sorg, sier Os far.

Foreldrene til M dro til Peru da sønnen var bare et halvt år gammel.

– Vi kommer til å savne dem som typer. De lager så mye liv, smiler de.

– Hvilke råd vil dere gi til den som ferske utsendinger?

– Språk er helt avgjørende for å finne seg til rette og trives. Det å komme seg ut blant folk og finne et fellesskap er også avgjørende, sier Liv Marit Pettersen.