Kanskje kjenner du det sånn som meg:

«De er heldig de som kommer fra et hjem som har funnet veien hjem alle sammen. Jeg lurer på om de egentlig vet hvor heldige de er.»

For slik er det ikke i mitt hjem enda. Der er det enda noen som famler stotrende frem i mørke.

Det kan være vanskelig å være den eneste i familien som tror på Jesus.

Jeg har så lyst å ta dem i hånden og lede dem frem. Frem mot håpet, frem mot lyset, si: «kom, se her, jeg har noen du må hilse på.»

En fremmed blant sine egne

Det kan være vanskelig og ensomt å være den eneste i familien som tror på Jesus. Og det kan være vanskelig å våge å si noe om Jesus til sin egen ikke-troende familie.

Det er liksom én ting med mannen i gata, eller de på skolen – for de de kan jeg fortelle om Jesus. Og med den største frimodighet gjør jeg kanskje det, uten å bry meg så mye om hva de tenker om meg etterpå. Det er ikke like mye på spill.

Misforstå meg rett. Det er ikke alltid lett å vitne for dem heller, men det er kanskje enda vanskeligere i sin egen familie. Hvor «risikoen» oppleves aller størst. Hvor fallhøyden ser ut til å vokse for hver dag jeg ikke sier noe. Hvor jeg føler meg ikke bare som en fremmed. Men som en fremmed blant mine egne.

Hvis du kjenner det sånn, så har jeg gjort meg noen erfaringer som jeg håper kan være til hjelp.

Normaliser troslivet ditt

Jeg har lagt merke til at vi kristne ofte snakke med ett språk når vi snakker med andre kristne, og ett annet når vi snakker med ikke-kristne.

Det er litt travelt på skolen, men jeg stoler på Gud oppi det hele og det er godt å hvile hos ham.

Kanskje ikke så rart, for vi vil jo bare at de skal henge med på det vi sier. Men jeg tror faktisk at vi noen ganger strekker det noe langt. At vår «tilpassing» av språk kan sette bein på det vitnesbyrdet vi alle bærer i oss, helt av seg selv, fordi Kristus lever i oss (Gal 2,20).

Når ei kristen venninne spør meg hvordan jeg har det sier jeg gjerne noe sånn som; «Det går bra. Det er litt travelt på skolen, men jeg stoler på Gud oppi det hele og det er godt å hvile hos ham».

Mens når pappa spør, så sier jeg gjerne bare; «Det går bra. Litt travelt på skolen, men det kommer sikkert til å gå fint.»

Neste gang noen i familien spør deg hvordan du har det, så kanskje du kan si noe om hvordan du har det med Gud? Hva som skjedde i menigheten sist søndag, eller noe fint du leste i Bibelen en dag.

Andakten

Noe av det vanskelige er å vite hvordan man kan komme inn på et tema som har med tro å gjøre. Det er gjerne ikke et vanlig samtaleemne for dem som ikke tenker så mye på hva de egentlig tror.

Hjemme har jeg en andaktsbok som jeg leser et stykke i hver morgen. I fjor sommer satte jeg meg bevisst ved spisebordet i stua, med Bibelen foran meg og denne andaktsboka.

Mamma satt i sofaen, og jeg dristet meg til å spørre om hun ville høre dagens stykke. Etterpå snakket vi litt om det som stod.

Jeg tror likevel det viktigste vi gjør er å be Gud om frimodighet.

Det ble en fin morgen som jeg ofte tenker tilbake på den dag i dag. Kanskje du også kan finne en slik bok, og «tilfeldigvis» sette deg der hvor de andre sitter?

Be om frimodighet

Jeg tror likevel det viktigste vi gjør er å be Gud om frimodighet. Henter vi ikke kraft fra Ham, så er det nok svært lite vi får utrettet.

Det kan være en vanskelig bønn å be, og vi kan mange ganger kjenne livet ansvarstungt. Vi kan lett tenke at «hvis ikke JEG tar ansvar, hvis ikke jeg forteller, hvem skal da?»

Men da skal vi huske på at Gud er den omsorgsfulle, ansvarsfulle og en fullkommen Far. Gud er den som skal virke gjennom oss.

Selv om vi kan kjenne på avmakt, så får vil lov til å henvende oss til Jesus, han som har all makt (Matt 28,18). Så går han inn til oss og virker med sin kraft i våre hjerter (Åp 3,20).