Hvorfor driver vi egentlig misjon? Er det fordi det er spennende å reise, bli kjent med nye folk og kulturer, og kan vi bare la være hvis vi ikke har lyst?

Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har ordet «misjon» i navnet, og det sier noe om hva organisasjonen rundt dette med misjon. Nedenfor skal generalsekretær Øyvind Åsland få dele noen av sine tanker rundt dette.

Bibelen er krystallklar

– Vi bør drive misjon fordi det ligger i evangeliets natur. Hvis det virkelig er sant, må det deles. Hvis det stemmer at Jesus er veien, sannheten og livet, som det står i Johannes 14,6 – må dette deles videre.

Nøden vår for å drive misjon burde kanskje vært enda større enn det den er. Jeg skulle ønske at jeg hadde enda større nød og engasjement for å dele evangeliet videre i hverdagslivet.

Et bibelvers jeg tenker spesielt på i forhold til å dele evangeliet videre, er Matteus 24,14 der det står: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Bibelen er krystallklar på at vi skal drive misjon. Misjonsbefalingen i Matteus 28 er en befaling. I 2 Korinterne 5,20, leser vi at vi er ambassadører eller utsendinger for Kristus.

Trenger misjonærer

– Hvordan kan vi drive misjon, og hva slags utfordringer står vi overfor?

– Å spre evangeliet skjer i relasjonene våre, det handler om å krysse grenser for at evangeliet skal nå lenger. Noe som opptar meg spesielt er at evangeliet også må forkynnes for de minst nådde i verden. Dette har vi et kollektivt kall som kristne for å gjennomføre. Vi som er kristne, har et ansvar for å bruke ressursene våre for at evangeliet skal nå videre.

Et par tiår tilbake i tid, dro misjonærene der det åpnet seg dører. Det ble vekkelser i Kina og Etiopia. Mange av områdene der det trengs misjonsarbeid i dag, er krevende områder.

Det kan være krevende med tanke på den politiske ledelsen eller det kan være strengt religiøse områder, eller det kan være folkeslag som lever under ekstreme forhold klimatisk og geografisk.

I mange tilfeller vil det være aktuelt å sende «teltmakere»: fagpersonell, og som Luther sa; vitne når man får mulighet. Andre steder hjelper og støtter vi nasjonale kirker, og bidrar med teologisk utdanning.

Før var de fleste kristne i Vesten, nå har hovedtyngden skiftet til Afrika og Sør-Amerika. Et aktuelt spørsmål blir da: Hvordan kan vi samarbeide med dem? Kanskje har de med seg ting som vi mangler og motsatt.

Vi trenger misjonærer som aldri før, og kan bruke (nesten) alle!