UP Tilbake
Til ungdommen

Til ungdommen

Nært, fjernt og ærlig.

En film som  handler om ungdommer, og er laget til ungdommer. Den handler om mer enn Utøya, selv om det blir det som er hovedfokus.

På en måte fortelles historien om Utøya 22. juli slik som vi opplevde den. Som noe som kom brått og plutselig. Uten forvarsel. Og forandret. Om Til ungdommen står det «De ville forandre verden. Så kom sommeren som forandret dem.»

Johanne vil aldri glemme

For meg føles  det ikke alltid som at Utøya forandra så mye. Hverdagen min er den samme fortsatt. Men samtidig kommer jeg aldri glemme hvor jeg var 22. juli, eller følelsen jeg fikk da jeg skrudde på nyhetene morgenen etterpå.

Johanne vil aldri glemme. Ikke de andre tre heller.

Vi ser de politikken, og vi ser de hjemme. Håkon bor med besteforeldrene sine. Da han mistet moren «slutta faren å være far». Henrik trener et fotballag. Og begynner å studere jus. Sana gleder seg til hun blir 18. Ikke bare litt. Og ikke for å kunne kjøpe røyk og alkohol, men fordi da kan hun stemme. Johanne var på Utøya, men vil ikke være Utøya-jenta.

Disse fire øver  på debatt, de mottar kritikk, de er nervøse og de har pågangsmot. De tør å drømme. De tør å håpe.

Det som gjorde mest inntrykk på meg var å få følge de før og etter 22. juli. Særlig Johanne. Bare tre dager etter forteller hun hva hun opplevde. Rett inn i kameraet.

Kontrasten fra den hjertelige bekymringsløse latteren på båten på vei til øya til vinteren etterpå når hun sier at hun ikke veit hvordan hun har det – sier at hun hadde håpet det gikk bedre. Og konkluderer med «så det er litt håpløst bare».

Hadde det fortsatt vært «oss» og «dem»?

Sana er muslim . Og hun stiller et interessant spørsmål: Hvordan hadde vi reagert om det var en muslim som hadde gjort det. Ville vi alikevel reagert med kjærlighet og rosehav og et nytt Norge, eller hadde det fortsatt vært «oss» og «dem»?

Filmen er ikke en film du må se fordi du nødvendigvis kommer til å digge den. Men det er en film du bør se fordi den kommer til å få deg til å tenke. Iallfall fikk den meg til å tenke. Den er seriøs, morsom, koselig, trist og aktuell.

Til ungdommen er en dokumentar. Det er ekte mennesker. Virkelighet. Hadde det vært en spillefilm hadde jeg kanskje vært mer opptatt av hva som gjør at disse fire vil engasjere seg i politikk, og om det kan handle om å være en del av noe som er større enn en selv.

Uansett formidler filme n at det er lov å tenke det som står på skapet til Johanne: «I want my life to be big». Og det ble kanskje forsterka av 22. juli. Dagen som forandra – noen, mange eller alle.

Ill.foto:  © Alen Grujic / Euforia film

Siste fra hver kategori