Til Huttetuenes Land

Til huttetuenes land (Where the Wild Things Are) er den første store filmatiseringen av den berømte barneboken med samme navn fra 1963. Vi blir kjent med Max, en ensom, fantasifull og oppmerksomhetssyk tolvåring som blir sint på moren sin og flykter til fantasilandet hvor huttetuene bor. De truer med å spise ham, men etter litt overtalelse kroner de ham heller til konge.
Max lover å  gjøre alt bare godt for huttetuene, men oppdager snart at det er en umulig oppgave. Litt etter litt innser han at livet aldri er enkelt, og at andre også må sees og tas hensyn til.

Like flotte bilder som i boken

Til huttetuenes land  er absolutt en god film. Den er spekket med godt skuespill, strålende animasjoner, digg musikk – og ikke minst like flotte bilder som i boken. Historien er kraftig utvidet fra den opprinnelig svært korte teksten, heldigvis med forfatterens velsignelse, og fremstår som en fascinerende fabel fra et barns fantasiunivers. Og ikke minst er selve huttetuene forbløffende godt overført fra tegninger til «fysiske», tredimensjonale vesener. Det er ikke snev av realisme over dem, men like fullt føles de virkelige.

«Du er ikke  egentlig en konge. Du er bare alminnelig. Jeg visste det. Jeg vet ikke en gang om det finnes en konge som kan gjøre alt du sa,» sier huttetuen Alexander til Max mot slutten av filmen. Huttetuene lengter etter den perfekte kongen som kan gjøre alt godt, men oppdager at ingen mennesker kan fylle den rollen. Og i likhet med mange av oss, går ikke filmen lenger enn det. Heldigvis finnes det faktisk en som kan. Han kalles Gud, og møter oss i Bibelen. Det var han huttetuene manglet. Husk det, og nyt filmen.

Foto: Warner Bros./Sandrew Metronome