Multitalent med mye bagasje

Jeg er såpass moderne at jeg bruker Spotify når jeg vil høre på musikk. Men jeg er også såpass gammeldags at jeg ganske konsekvent hører på hele album i stedet for spillelister. Og ett av de albumene jeg har hørt absolutt mest på dette året er Carrie & Lowell av Sufjan Stevens, som kom ut i mars i år. Dette albumet er en samling med nydelige, ærlige og triste sanger.

ANSTRENGT MORSFORHOLD

Bakgrunnen for Carrie & Lowell er at Sufjans mor, Carrie, døde av kreft i 2012. Selv om vi aner mye sorg i sangene, så er det også tydelig at Sufjan hadde et anstrengt forhold til mora, som blant annet var deprimert, bipolar og slet med alkoholmisbruk. Mens han bare var ett år gammel forlot Carrie familien og giftet seg etter hvert på nytt (med Lowell). Sufjan hadde periodevis kontakt med mora og gjennom Carrie & Lowell blir vi tatt med i en slags sorgprosess som handler litt om hennes død, men mest om lengselen etter å kjenne mora si og være nær ho mens ho fortsatt var i live.

IKKE TYPISK KRISTEN ARTIST

Sufjan Stevens omtaler seg selv som kristen og hans kristne tro preger musikken i ulik grad. Albumet Sevens Swans fra 2004 er kanskje det mest tydelige i denne sammenheng, i tillegg til hans to juleplater (som egentlig til sammen er 10 plater!). Det er likevel vanskelig å definere Stevens som en typisk kristen artist. I løpet av 15 år har han produsert imponerende mye og noe av særpreget hans er at han tar for seg store episke temaer, som for eksempel statene i USA, amerikansk historie, den kinesiske kalender for å nevne noen. På mange av disse spiller han de fleste instrumentene sjøl.

SELVTERAPI

Carrie & Lowell er det helt klart mest personlige albumet så langt. Stevens har selv sagt (i motsetning til tidligere album) at «dette er ikke et kunstprosjekt, dette er livet mitt». Med sangtitler som «Drawn to the Blood», «John My Beloved» og «No Shade in the Shadow of The Cross» så ser vi at musikken fortsatt er gjennomsyra av kristen tematikk. Ofte så nøyer han seg med referanser, mens han bruker sangene som en slags selvterapi. Men innimellom kommer hans kristne tro tydeligere fram, som for eksempel i avslutningen av «John My Beloved». Der han i møte med sorgen, forvirringen og smerten synger ut «Jesus I need you, be near me, come shield me».

Sufjan Stevens skriver ikke lovsanger. I stedet får vi servert en brutalt ærlig fortelling om kampen med livet, seg selv og Gud. Det er også verdt å lytte til.