Les Misérables

Når jeg skal oppsummere filmåret 2013, blir det sannsynligvis med Les Misérables øverst på lista.

Nå er jeg  klar over at det fortsatt bare er januar, og at filmåret (i likhet med året ellers) bare så vidt er i gang, men det skal likevel mye til for at noen kan hamle opp med Les Misérables om den førsteplassen.

Om du vil like filmen like godt som meg vet jeg likevel ikke. Du må blant annet takle at folk synger til hverandre i stedet for å snakke normalt. Og et kostymedrama uten Keira Knightley kan sikkert virke både uvant og skremmende for noen. Men kan du akseptere disse tingene er det gode muligheter for at du også vil ha glede av filmen.

«Laget er toppet med skuespillere fra øverste hylle»

Og laget er  toppet med skuespillere fra øverste hylle. Både Hugh Jackman og Anne Hathaway har blitt Oscar-nominert for rollene sine i filmen, og når de i tillegg har fått med seg Russell Crowe (som allerede har en Oscar) skal det hvert fall ikke stå på skuespillerne, som gjør en meget god jobb med å formidle skjebnene til hovedpersonene i filmen.

Les Misérables er  ikke bare en filmatisering av en av de beste bøkene som noen gang er skrevet, og med musikk fra en av verdens mest sette musikaler. Historien er også en av de tydeligste skildringene av bibelsk nåde og tilgivelse jeg har sett på film.

«Midt i håpløsheten møter Valjean en Jesus-lignende skikkelse»

Handlingen i Les Misérables  (som betyr «De elendige«) er lagt til 1800-tallets Frankrike, der Jean Valjean (Jackman) blir løslatt etter 19 år med fengsel og slavearbeid fordi han hadde stjålet et brød. Når han kommer ut av fengselet er han en kaldblodig mann, overlatt til seg selv, og med et håpløst utgangspunkt. Ingen vil gi en tidligere straffange som Valjean et sted å sove, og mottagelsen hans fra samfunnet som en fri mann virker omtrent like hard som livet i lenker var.

Midt i håpløsheten og nådeløsheten møter likevel Valjean en Jesus-lignende skikkelse, en prest som ber ham inn til seg, gir ham mat, behandler ham som en likeverdig og gir ham en seng å sove i. Men Valjean blir ikke værende lenge. Takken han gir biskopen for gjestfriheten er å lete gjennom huset hans, og stikke av med alt sølvet han kunne finne så snart presten har falt i søvn.

Morgenen etter kommer tre politimenn og banker på døra til presten. Med seg har de Valjean og alt det stjålne sølvet. Tyven var tatt på fersken, og stod nå ansikt til ansikt med mannen han hadde stjålet fra. Ett ord fra presten, og Valjean blir sendt tilbake i fengslet på livstid.

«Du glemte at jeg ga deg sølvlysestakene også!»

Dette andre møtet  med presten forandrer Valjeans liv for alltid. For i stedet for å bekrefte tyveriet sier presten: «Men, min venn, du dro så tidlig! Du glemte at jeg ga deg sølvlysestakene også! Hvorfor lot du det beste bli igjen?» Politimennene går, og Valjean og presten er alene igjen.

Og presten ber den sjokkerte Valjean om å se denne nådehandlingen som del av en større plan. «Du må bruke dette dyrebare sølvet for å bli en ærlig mann. Gud har løftet deg ut av mørket, jeg har kjøpt din sjel for Gud!»Valjean griper muligheten til å starte på nytt, gir sjelen sin til Gud, og vil bruke livet sitt på å tjene andre.

Nåde kan virkelig sette fri, og prestens ord til Valjean er som et ekko av Jesu ord til kvinnen som var tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, og som fikk møte nåden, der hun antagelig forventet en dødsdom. (Du kan lese historien her)

«Når Javert får oppleve nåde fra nettopp Valjean, takler han det ikke»

Samtidig får vi se at mangel på nåde kan få fatale konsekvenser. For i den andre enden av skalaen finner vi Valjeans nådeløse motstykke, politimannen Javert (Crowe). Han har gjort det til sitt livsprosjekt å få Valjean tilbake i fengsel, fordi han unnlot å melde seg da han var på prøveløslatelse.

Javert er uten tro på at mennesker som Valjean kan forandre seg, og når Javert selv får oppleve nåde fra nettopp Valjean takler han det ikke, og dette blir i stedet Javerts undergang.

Les Misérables består av mange historier, som er nært knyttet sammen.Både historien om Fantine (Hathaway), som selger håret sitt og tennene sine for å få råd til å forsørge datteren Cosette, og litt senere kjærlighetsforholdet mellom Cosette og den revolusjonære ungdomsopprøreren Marius er vel verdt å få med seg. I tillegg kommer også revolusjonsforsøket, der Marius og andre revolusjonære ungdommer kjemper mot den franske hæren på barrikandene i den franske hovedstaden.

«Disse effektene gjør at vi kommer tettere inn på rollefigurene»

Utover selve handlingen , er det og et par andre ting som gjør Les Misérables til en spesiell film. For det første sang skuespillernelive under innspillingen, noe som aldri tidligere har blitt gjort i en musikal, der det er vanlig å bruke playback. Og for det andre er nesten hele handlingen filmet med nærbilder av skuespillernes ansikter i stedet for oversiktsbilder.

Begge disse effektene gjør at vi kommer tettere inn på rollefigurene, både gjennom ansiktsuttrykkene deres og ektheten og troverdigheten i måten de snakker (det vil si synger) til hverandre, enn vi ellers ville gjort. I tillegg gjør kamerateknikken at det blir enda mer storslagent når vi først får se store folkemengder, for eksempel i noen av krigsscenene med de revolusjonære ungdomsopprørerne i Paris’ gater.

Men det er selvsagt først og fremst de forskjellige historiene og musikken som gjør Les Misérables til en film jeg gjerne anbefaler, og jeg ser ikke bort fra at denne filmen kan stikke av med en god neve Oscar-statuetter den 24. februar!

Foto: doctorserone/flickr.com