Se for deg at du vokste opp og levde i en kultur der du aldri hadde hørt begrepene pride, skeiv ideologi, LHBTQ+, homofilt ekteskap, transpersoner, tredje kjønn eller seksuell identitet.

Se for deg at du er kristen, går i en lokal kirke og leser i Bibelen i en slik kultur. Hva tror du at du hadde tenkt rundt disse spørsmålene, og hvilken plass de har i kirken?

For oss som lever i Vesten, et sekulært postmoderne samfunn hvor disse begrepene på mange måter har infiltrert samfunnet og ordforrådet vårt, kan det være litt vanskelig å forestille seg.

Men for sakens skyld; prøv å se det for deg.

Sjokk over homofile ekteskap i kirken

I høst satt jeg på en benk i Marokko og snakket med en kristen student fra Zambia. Han delte om utfordringene og begrensningene han kjente på med være kristen i et muslimsk land. Så spurte han meg om hvordan situasjonen var for kristne i Norge.

Utover i samtalen kom vi inn på at kirken i Norge kan vie homofile par. Da fikk han sjokk og svarte: «It is written in the Bible that a man cannot be with a man.» Han hadde sett noen memes om det på sosiale medier, men trodde det bare var en vits. For han var dette utenkelig. 

Noen uker senere var jeg vikarlærer på voksenopplæring for en klasse med ukrainske flyktninger. Planen for timen var blant annet å gå gjennom noen sider i læreboka som omhandlet viktige seremonier som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. 

Jeg ba elevene lese høyt, men da de kom til avsnittet om bryllup sto det: «Noen gifter seg i kirken, og andre gifter seg borgerlig på et tinghus. Etter 2009 kan homofile gifte seg i Norge, og fra 2017 kan de også gifte seg i en kirke»

Det ble stille en kort stund, før det ble en lengre diskusjon på ukrainsk mellom elevene. De kristne kunne ikke tro det de hørte: «Noe slikt kunne aldri skjedd i Ukraina,» sa de.

Teologi uten skeiv teori

For veldig mange kristne utenfor den vestlige verden er det utenkelig at homofilt samliv tillates og velsignes i en kirkelig kontekst.

Hvorfor? Fordi disse ideologiske strømningene ikke har rukket å påvirke læren deres.

Med de to overnevnte eksemplene kan jeg naturligvis ikke snakke for alle kristne i ikke-vestlige kulturer. Det finnes også kristne der som tenker annerledes om disse spørsmålene, på samme måte som det enda er kristne i Vesten som holder fast ved tradisjonell bibelsk lære.

Samtidig ser vi at nesten samtlige av de 30 landene som tillater homofilt ekteskap er vestlige land. (Jeg ble overrasket over at det ikke var flere)! Forskningen fra Pew Research Center bekrefter at aksept av homofili er størst i vestlige land.

Når jeg presenterer dette hører jeg allerede innvendingene om at de ikke-vestlige er like gammeldagse som vi var i Norge før i tiden (fram til 2009), før vi ble «opplyst» og innså hva kjærlighet egentlig er. Men en slik innvending bekrefter egentlig poenget mitt.

Vi blir alle påvirket fra omgivelsene rundt oss, på godt og vondt. Men vi må huske at selv om en ideologi virker selvfølgelig for oss nå, er det ikke nødvendigvis sant. Jeg tror vi har mye å lære av kristne brødre og søstre i den ikke-vestlige delen av verden som har andre perspektiver enn oss.

Folk (oss kristne inkludert) blir påvirket av tankemønstre som kommer og går, men Guds gode vilje for oss består. Den endrer seg ikke.

En ekskluderende inkluderende kirke

Da jeg selv flyttet til en ny by for en del år siden ønsket jeg å bli med som konfirmantleder i kirken. Jeg savnet tydelige kristne forbilder og ledere da jeg selv var konfirmant, og jeg så for meg at dette var en flott mulighet til å bli kjent med ungdommer i byen. Jeg hadde lyst å fortelle dem om Jesus!

Men da jeg snakket med presten og spurte om jeg kunne være med, fikk jeg tydelig indikasjon om at så lenge jeg sto for et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet, så hadde jeg ingenting å gjøre der som konfirmantleder.

Han snakket om at kirken skulle være en inkluderende plass for alle, men han innså ikke at han ekskluderte en som ønsket å holde fast på Bibelens lære og som ønsket å formidle om en Jesus som handler om mer enn bare en som skal bekrefte våre følelser og valg. 

Da tenker jeg det har gått for langt.

Vi var begge enige om at Gud elsker hvert enkelt menneske, men evangeliet handler likevel ikke om at Gud aksepterer oss og alt vi gjør. Evangeliet formidler at ingen av oss er bra nok i oss selv. Vi trenger alle en redningsmann – Jesus!

Disse ulike erfaringene har fått meg til å reflektere, og viser kontrasten i hvor totalt ulike tanker det går an å ha om disse spørsmålene. Fra utenkelig på ene siden, til selvfølgelig på den andre siden.

Vi blir påvirket, men påvirker vi?

Uansett hva du tenker, så tror jeg ikke at vi som kristne bør være naive og tro at vi ikke blir påvirket av tankestrømningene fra samfunnet rundt oss. Det er en grunn til at kirken har endret syn på disse spørsmålene i senere tid.

Når det er sagt. Ettersom dette er en del av vår vestlige kultur, så er det viktig og naturlig at vi som kristne snakker om det. Vi er i verden, men ikke av verden. Spørsmålet er bare om vi skal la verden prege oss, eller om vi skal prege verden?

Dette gjelder ikke bare spørsmålet om homofilt samliv, men kanskje først og fremst når vi skal forkynne det frigjørende evangeliet. Har vi mistet frimodigheten?

Det som er urovekkende er at forkjemperne for pride som oftest er mye mer frimodige enn oss som ønsker å holde fast at ekteskapet er mellom én mann og én kvinne. De kan tidvis oppleves som mer suksessfulle «misjonærer» for sitt ideologiske syn, enn mange av oss kristne. Det skal de ha.

Det er en grunn for at Bibelen sier at frimodigheten har stor lønn, fordi frimodighet har påvirkningskraft, uansett hvilket budskap som formidles.

Jeg ønsker i hvert fall på samme måte som min venn fra Zambia, og ukrainske elever, å vise større troskap mot Guds ord i Bibelen, enn å la ny ideologi og tankestrømninger definere sannheten.