– Uansett hva som skjer, eller hvor fortvilet jeg blir, vil jeg aldri tvile på om Gud er tilstede eller ikke

Jeg har vært kristen hele livet. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, og jeg har jevnlig gått i kirken og på bedehuset. Det var likevel ikke før ungdomsskolen og konfirmasjon at jeg begynte å konkret ta et valg i forhold til min tro. Jeg anså meg selv som kristen og tok et valg om å fortsette å følge Jesus.

Usikker i troen

På videregående gikk jeg på Lundeneset, og det var 3 av mine kjekkeste år, men selv om jeg anså meg selv som kristen, begynte jeg å bli veldig usikker.

På Lundeneset kommer elevene fra veldige ulike plasser og med veldig forskjellig forhold til tro. Jeg begynte å føle at jeg ikke var god nok, at jeg ikke trodde nok. Dette var vanskelig fordi jeg følte meg nesten ikke som en kristen lenger.

Heldigvis var jeg omgitt av gode ressurser til å bli bedre kjent med Gud! Torsdagsmøter, andre kristne medelever og gode lærere. Dette hjalp meg til å få et mer solid feste i troen min. Selv om jeg ble utfordret til å ta et oppgjør med troen, så ble jeg rettet i en retning om å gjøre troen mer stødig.

Et personlig forhold til Gud

Etter videregående var jeg fast bestemt på å gå på bibelskole, og endte til slutt opp på Fjellhaug bibelskole i Oslo. Dette var en av de beste avgjørelsene i mitt liv.

Her var det kunnskapsrike lærere og ikke minst tidenes kjekkeste medstudenter. Her fikk jeg også en dypere tilknytning til Gud.

Vi brukte en del tid på stilletid, tid til bønn, lovsang og bibellesing. Dette hjalp meg til å få et mer personlig forhold til Gud. Noe som jeg tror er noe av det viktigste i kristen tro. Jeg ble mer og mer kjent med Gud, og snakket med Ham nesten hver kveld før jeg la meg.

Jeg var blitt mye bedre kjent med Gud, og ba mye, men jeg følte meg stresset fordi jeg følte Gud var langt borte.

Gjennom året hadde jeg likevel flere ting som til tider gjorde meg litt fortvilet, (avstandsforhold, sosialt sliten og frykt for hva fremtiden ville bringe). Jeg var blitt mye bedre kjent med Gud, og ba mye, men jeg følte meg stresset fordi jeg følte Gud var langt borte.

Selv om jeg ble fortvilet av dette så tvilte jeg aldri på at Gud fantes, men begynte istedenfor å tvile på min egen tro, at jeg ikke var en god nok tjener. At det heller var jeg som var langt borte fra Gud.

Etter en god stund svarte Gud meg; med et smil om munn svarte Han: “Jeg er her!”, som om Han aldri hadde forlatt min side. Noe Han ikke hadde! Jeg trengte ikke å stresse, og en byrde ble løftet av skuldrene – for jeg kunne (og fortsatt kan) legge alt på Ham.

Selv etter å ha kommet ut av den “kristne boblen”, og inn i en ny hverdag med studier, slipper jeg aldri taket på det øyeblikket. Uansett hva som skjer, eller hvor fortvilet jeg blir, vil jeg aldri tvile på om Gud er tilstede eller ikke. For Han har forsikret meg om at Han alltid vil holde min hånd, i gode og dårlige tider, uansett hvordan jeg føler meg.