Trygge, troende Sonja

– Jeg er kristen fordi jeg har fått se hvem Jesus er, og etter det blir svaret ganske opplagt. At Jesus har dødd på korset for mine synder, at han har stått opp, at han lever i dag, og at han vil ha med meg å gjøre – det er så stort at en ikke kan si nei, forklarer Sonja Bouvier (19).

eg er på besøk på Fjellheim Bibelskole i Tromsø, og en av elevene jeg får en prat med er Sonja. Jenta med det lange håret og lilla hårbånd, og Bibelen under armen. Det er midt på dagen, og hun kommer jo rett fra undervisning.

«Jeg er ikke en tilfeldighet, og jeg er elsket av Gud»

Sonja er født i San Diego, California, og flyttet til Norge som 8-åring. Mamma er norsk, pappa er amerikansk, og nå bor familien i Namsos. Det er ingen amerikanske lyder å spore når Sonja snakker, og bibelskole valgte hun fordi hun ville bruke tid på Guds ord.

– Det er alltid så lett å ikke ta seg tid til det, men i år har jeg ingen unnskyldning. Nåskaljeg ta meg tid, sier hun, med et smil.

Jeg er på jakt etter svaret på hvorfor Sonja er kristen, og hun blir sittende å tenke litt før hun begynner å fortelle.

– Det ligger en trygghet i det, både det å vite at det er en mening med livet – jeg er ikke en tilfeldighet, og jeg er elsket av Gud. Men også en trygghet med tanke på evigheten. Jeg skal få glede meg til å komme til himmelen, sier hun.

«Gud ønsker ikke noe annet enn at vi skal påkalle han»

Det står mye Bibel på Sonjas timeplanen dette året, og for øyeblikket er det spesielt to vers hun tenker mye på.

Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg?
Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn. (Salme 116, 12-13)

– Jeg klarer ikke bli helt ferdig med disse versene, de rommer så mye, sier hun, og tar utfordringen om å forklare hva hun mener.

– Vi kan tenke på hvordan vi skal gjengjelde Herren for alt det gode vi har fått. Jeg ser mitt forhold til Gud som om jeg har et tomt beger. Det skal vi bare få løfte fram og rope på Gud, så vil han fylle det med sin nåde, sin frelse. Gud ønsker ikke noe annet enn at vi skal påkalle han, og at han skal få lov til å frelse oss, forklarer hun.

«Gud er min, liksom»

Sonja sammenligner det at Gud har kalt oss ved navn, med at Adam fikk i oppgave å gi navn til alle dyrene.

– Når Adam ga dem navn, ble de hans dyr, som han fikk ansvar for. Gud har også kalt oss ved navn, og vi er hans. Og han vil at vi skal påkalle hans navn, han vil at vi skal se han som vår. Gud er min, liksom. Også står det i verset at vi løfter frelsens beger, da tenker jeg på at vi skal dele nyheten om Jesus med andre. Vi skal løfte det opp, og ikke skjule det, forteller Sonja, bibelskoleeleven.