UP Tilbake
Alt er tomhet

Alt er tomhet

Hva mer skulle til egentlig? Hun hadde jo fått det hun ville aller mest.

Hun satt foroverbøyd med hodet i hendene, og en tåre rant langs nesa. I det den traff bakken, slapp krana en vanndråpe ned i vasken. Hun skvatt litt av lyden.

Øyelokkene begynte allerede å kjennes hovne. Det var som om alle følelsene hennes ville ut av kroppen på en gang, hun kunne ikke annet enn å gråte. Hadde hun vært hjemme ville det kjentes befriende, nå ble hun bare stresset. Sminken lå i sekken to etasjer opp, og aldri i livet om hun kunne vise seg sånn som dette. Anmerkning for skulk, eller ikke. Akkurat nå orket hun ikke tenke på det.

Det var ganske mørkt rundt henne. En smal lysstripe falt inn på gulvet, og lyste opp tuppen på skoene hennes. Mørkebrune støvletter, med en ripe på høyre tå. Det irriterte henne at den var der. De nye støvlettene. Dritdyre, men selvfølgelig verdt det, mente hun. Sløsing av penger, og bevis på at hun var umoden, påsto mamma. Samme kunne det være, det var hennes hardt tjente penger, og hennes valg. Dessuten var det viktig å ha de skoene denne høsten. Hun fikk endelig lov til å henge med Dina og Stine, og da kunne hun ikke ha de stygge skoene fra i fjor. Det var bare sånn det var.

Men hvorfor hadde hun snakket til dem?

Hun forsøkte å puste rolig for å dempe hikstene. Ta kontroll over kroppen og lydene. Det kom noen inn på doen. Hun reagerte brått, men lydløst. Løftet beina opp på dosetet, og ble sittende å holde rund leggene. Musestille satt hun, gravde nesa ned i knærne og kvelte alle lydene som var på vei ut. Tårene fortsatte å trille, og buksa fikk to våte merker på seg. Sorte av maskara.

I går hadde hun møtt ei jente hun ikke kjente. Det var storesøstra til en i klassen over, de var visst fra en veldig kristen familie. Men hvorfor hadde hun snakket til dem? Dina, Stine og hun, Solveig, var på vei til klassefesten. De vaklet litt på de høye hælene, var fnisete, og hadde ledd høyt da de kom rundt hjørnet. Plutselig stod hun der. Ikke det at hun ikke var ei søt jente, og hadde hun bare sminket seg litt mer hadde hun sikkert vært pen til og med. Men hvorfor måtte hun absolutt snakke til dem. ”Det fins så mye mer enn dette”, hadde hun sagt. ”Det er bare tomhet, alt er bare tomhet, uten Jesus.”

Dina og Stine hadde brutt ut i latter rett foran henne. Jenta hadde øyekontakt med Solveig, så hun turte ikke le før de hadde gått videre. Men selv om hun hadde ledd slapp det ikke taket nå. ”Det er bare tomhet.” Hun visste akkurat hvordan det var, det var som om jenta hadde beskrevet tankene som kom når hun ikke fikk sove på kvelden. Hva var egentlig meningen med alt dette? Burde hun ikke være glad nå? Ha det bra? Hun fikk jo til og med henge med Dina og Stine. Hva mer skulle til egentlig? Hun hadde jo fått det hun ville aller mest.

Gikk hun ut nå ble det begynnelsen på slutten

Splæsj! Hun ble dratt ut av tankene, når hvem-det-nå-var på doen vegg i vegg trakk ned. Vannet rant i vasken, og hun hørte lyden av papir som ble dratt ut. Det ble stille noen sekunder – hun så seg sikkert i speilet – også smalt døra igjen. Sakte slapp hun bena ned på gulvet igjen. Hun vred om låsen og gikk bort til vasken. Ansiktet så forferdelig ut. Gikk hun ut nå ble det begynnelsen på slutten. Hvorfor hadde hun sagt det til dem i går? Hvorfor hadde hun sett henne inn i øynene? Hva var det hun hadde, som de manglet?

Hun gned vekk maskaraen under øynene, og forsøkte å tenke klart. Hun visste bare ikke hvilken ende hun skulle begynne i.

Foto:Gabriela Camerotti på flickr.com

Tema for iTro i november er suksess.

Forkynneren 1,2-3
Alt er tomhet, sier Forkynneren,ja, alt er bare tomhet.
Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen?

Siste fra hver kategori