Våren 2021 ble livet mitt snudd på hodet. En ryggskade jeg hadde hatt over lang tid, ble brått mye verre. Som tiden gikk, ble smertene stadig større og jeg fikk beskjed om at jeg enten måtte leve med smertene resten av livet eller ha en omfattende operasjon med lang rehabiliteringstid.

Etter operasjonen ble jeg helt sengeliggende i et halvt år og trang hjelp til det aller meste.

I denne perioden ble jeg i tillegg mye syk og til slutt utbrent. Jeg følte at jeg var omringet av et mørke og at Gud ikke var med meg. Livet ble skikkelig tøft.

Straffer Gud meg?

Etter hvert ble jeg sengeliggende på grunn av ryggsmertene, sykemeldt fra studiet og operert høsten 2022. Etter operasjonen ble jeg helt sengeliggende i et halvt år og trang hjelp til det aller meste.

Det er snart ett år siden operasjonen og legene håper at jeg kan bli helt smertefri en dag. Men jeg har fortsatt sterke smerter, en svært begrenset hverdag og usikker på hvordan framtiden kommer til å bli.

Jeg har følt meg forlatt og lurt på hvor Gud har vært når jeg har trengt han som mest. 

Selv om dette har vært hovedsakelig fysisk tøft, så har noe av det vanskeligste vært alle tankene jeg har hatt rundt hvorfor dette skulle skje. Jeg har lurt på om dette er noe jeg fortjener eller om det er Gud som straffer meg.

Jeg har også kjent på de egoistiske tankene mine som har lurt på hvorfor jeg skulle jeg få så mye motgang, når det finnes så mange «fæle» mennesker rundt i verden som ikke får like mye.

– Gud har vært med meg hele tiden

Jeg har prøvd så hardt å finne en mening bak all elendigheten, men det har jeg ikke klart å finne. Jeg har bedt utrolig mye om helbredelse, men jeg har enda ikke blitt helbredet. Jeg har følt meg forlatt og lurt på hvor Gud har vært når jeg har trengt han som mest. 

Jeg har fått erfare at Gud har båret meg gjennom alt jeg har gått gjennom.

Men nå som det har gått litt tid, klarer jeg å se at Gud har vært med meg hele tiden – selv når jeg ikke har følt det.

Fotsporene i sanden

I fortellingen om fotsporene i sanden møter vi en mann som drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren, samtidig som han fikk se bilder fra livet hans over himmelen. For hvert bilde han så var det to par fotspor i sanden – det ene var hans egne og det andre var Herrens.

Men de gangene da livet hans var mest vanskelig og smertefullt var det bare ett par fotspor. Dette forsto han ikke, så han spurte Herren hvorfor han forlot han da han trengte han mest. Da svarte Herren: «Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene da prøvelsene og lidelsene dine var størst og du bare kan se ett par fotspor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.».

Ikke alt vi forstår

Jeg har fått erfare at Gud har båret meg gjennom alt jeg har gått gjennom. Underveis følte jeg det ikke, men jeg kan nå se det gjennom alt det som venner og familie har gjort for meg, meldinger jeg har fått med de nøyaktig rette ordene til de rette tidene, utfordringer som har falt på plass, og bibelvers og lovsang som har dukka opp på de tøffeste dagene.

For Gud er god, selv om jeg ikke alltid har det bra eller forstår hvordan Han kan tillate vonde ting som skjer.

Det er mange ting i livet som er vanskelig å forstå. Jeg kommer nok aldri helt til å forstå hvorfor dette skulle skje. For livet er ikke rettferdig, vi får ikke alltid det vi ber om og Gud helbreder ikke alltid når vi ber om det.

Men uansett hva livet møter oss med, så vil Gud bære oss gjennom det. Mange av oss blir rammet av sykdom og ulykker, men det forandrer ikke Gud sin store kjærlighet til oss.

Gud er med oss

For Gud er god, selv om jeg ikke alltid har det bra eller forstår hvordan Han kan tillate vonde ting som skjer. Heldigvis tåler Gud all frustrasjonen og tankene mine, og jeg kan komme til Han med alt.

Når vi har det tøft kan det være vanskelig å føle at Gud går med oss – men realiteten er at det er da Han bærer oss i armene sine. Han vil kjempe med oss og styrke oss gjennom alt.

«Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!» (5 Mos 31,8)