Lenge gikk jeg rundt og tenkte at Gud ikke vil ha noe med meg å gjøre. At han er en jeg må trenge meg inn på, men som helst ikke ville ha med meg å gjøre.

Har Gud «nok» tilgivelse for alle de gangene jeg synder?

Mitt liv

I min ungdom har jeg vært en nokså «bra» kristen gutt. Jeg levde et bevisst kristenliv og engasjerte meg mye. Det var veldig viktig for meg å være en kristen. Men det var noen ting jeg strevde med. Jeg gjorde mye som ikke var i tråd med Bibelen, og som ikke var spesielt «kristent».

Som kristen var det jo en del ting jeg ikke skulle gjøre. Og jeg merka at mye av det jeg gjorde, var ikke akkurat noe som passa seg for meg som kristen. Ingen måtte vite om mine problemer og synder dersom de skulle se på meg som kristen, tenkte jeg.

Men spørsmålene rullet opp i hodet og ble stadig større, kan jeg virkelig være kristen og gjøre slike ting som er imot Guds ord? Har Gud «nok» tilgivelse for alle de gangene jeg synder?

Tøff periode

Jeg gikk gjennom en spesielt tøff periode. Det var en periode der jeg så mer og mer at så mye av det jeg gjorde eller tenkte, ikke hang sammen med kristendommen jeg fulgte.

Gud viste meg at ja, jeg skulle slippe å være en «kristen», jeg skulle være hans barn.

Kristenlivet føltes tøffere og tøffere. Det endte med at jeg ba Gud om å slippe, slippe å være en kristen lenger. For det gikk bare ikke. Jeg fikk det bare ikke til.

Guds svar

Gud svarte meg. Svaret kom litt over tid, og var veldig annerledes enn forventet. Jeg måtte innse hva det ville si å være en kristen.

– Min identitet er som Guds barn

«Kristoffer, du er først og fremst mitt barn.» Gud viste meg at ja, jeg skulle slippe å være en «kristen», jeg skulle være hans barn. Jeg hadde i så mange år strevd med å leve rett, og forsøkt å fortjene min plass hos Gud. Gud måtte vise meg at å være kristen er noe helt annet enn en tittel, det er en identitet. Vi er hans barn, og han er vår Far. Gud svarte at det ikke var noe jeg skulle gjøre, det var noe jeg skulle være.

Selv om jeg har vanskelig for å forstå det, er Guds nåde alltid større enn min synd.

Min identitet er som Guds barn. Jeg er barn og han min Far. Akkurat slik jeg aldri har måttet fortjene min plass hos min jordiske far, kan jeg heller aldri fortjene min plass hos min himmelske Far. Det er ene og alene Guds verk at jeg er hans barn.

Nåden større enn synden

Da jeg trodde jeg måtte trenge meg på, var det Gud som stod der og kalte meg til seg med åpne armer. Det starter alltid hos Gud. Alt jeg gjør kan bare være en respons på det han gjør.

Gud ønsker å lære oss opp, lik en far lærer opp sitt barn. Noe jeg måtte lære, var å åpne meg for folk. Jeg klarte kun å fokusere på min synd i møte med Gud, ikke på hans nåde. Men når jeg begynte å bekjenne mine synder, kunne mine kristne venner hjelpe meg å se nåden; at selv om jeg har vanskelig for å forstå det, er Guds nåde alltid større enn min synd.

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!». (Rom 8,15)