Jeg er Rebekka, en jente på 23 år som lever det jeg vil kalle et litt følelsesløst kristenliv. Og det høres jo kanskje ikke helt bra ut, men jeg har kommet fram til at det ikke trenger å være en dum ting likevel.

Jeg har ingen store opplevelser med Gud, ingen sterke øyeblikk eller hendelser som jeg selv kan huske.

– Ingen store opplevelser med Gud

Jeg er kristen og har alltid vært det. Jeg har vokst opp, litt ute på misjonsmarken og litt i menigheten når vi har bodd i Norge, så troen har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Det har derimot ikke alltid vært like lett og gøy.

Jeg har ingen store opplevelser med Gud, ingen sterke øyeblikk eller hendelser som jeg selv kan huske. Så jeg vil heller beskrive troslivet mitt som litt kjedelig. Og det gjorde det ganske vanskelig for meg i tenårene.

– Følte meg dum og rar

Som 15-åring ble jeg plutselig syk og mistet mye av det som jeg gledet meg over i hverdagen, sånn som forskjellige aktiviteter og litt av det sosiale livet mitt. Jeg gikk på skole, men var ikke så mye tilstede på grunn av (ufarlige) anfall som jeg fikk flere ganger om dagen.

Jeg følte meg dum og rar, at jeg ikke passet inn og følte meg ensom. Jeg ba mye til Gud i denne tiden, ville gjerne kjenne på hans nærhet, føle at han kunne fylle ensomheten min og gi meg mening i livet, sånn som jeg hadde hørt at så mange andre hadde snakket om før.

Spørsmålstegn ved troa

Jeg ville også gjerne bli frisk og synes det var urettferdig og dårlig gjort at så mange år skulle bli “ødelagt” av at jeg var syk.

Jeg ville at Gud skulle ta det vekk, at han skulle vise meg omsorg og godhet, at jeg kunne føle en snev av kontakt med ham. Men jeg opplevde ikke svar på disse ønskene mine og begynte å sette spørsmålstegn ved hele troa mi.

Jeg skjønte ikke hvorfor han ikke bare kunne vise meg noe!

Kan jeg være kristen hvis jeg ikke har noe kontakt med Gud? Kanskje jeg ikke egentlig er kristen siden jeg ikke føler at Gud er der?

– Jeg ble sint på Gud

Fra talerstolen har jeg ofte hørt at for å kunne tro så må man oppleve Gud på en eller annen måte, føle noe, kjenne noe, erfare noe. Dette økte fortvilelsen min. Jeg ble sint på Gud. Jeg skjønte ikke hvorfor han ikke bare kunne vise meg noe!

Vi skal få lese og vite at vi er frelst.

Sinnet og frustrasjonen varte lenge og fikk vokse i noen år. Så en sommer nevnte jeg dette for tanta mi, og da ga hun meg et bibelvers som sakte men sikkert gjorde dette lettere for meg.

«Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» (1 Joh 5,13)

Her står det ingenting om å føle noe som helst, men det står at vi skal vite. Vi skal få lese og vite at vi er frelst.

En lettelse

For en lettelse det var for meg, og for en lettelse det fremdeles er. Jeg kan få lene meg trygt og godt på at selv om jeg ikke føler masse og ikke opplever masse, så kan jeg likevel vite sikkert at jeg er frelst.

Jeg har fremdeles øyeblikk hvor jeg skulle ønske at jeg bare kunne kjenne noe eller erfare noe, men jeg føler meg ikke lenger avhengig av det.

Gud er ikke avhengig av våre følelser og det trenger heller ikke vi å være. Det er veldig fint og trosstyrkende å oppleve ting i troen, det tror jeg absolutt, men heldigvis er det ikke et must.

Hvile i frelsen

Jeg har fremdeles øyeblikk hvor jeg skulle ønske at jeg bare kunne kjenne noe eller erfare noe, men jeg føler meg ikke lenger avhengig av det. Jeg tror Gud bruker oss uavhengig av hvordan vi føler på det. Han møter oss kanskje også uten at vi merker det.

Han har helt sikkert også gitt meg opplevelser og erfaring som jeg bare ikke ser helt på den måten. Men jeg skal slippe å lete febrilsk etter det, for jeg kan hvile i at hvis jeg tror på Jesus, så kan jeg vite at jeg er frelst, uansett!

«For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,16)