Jeg begynte å synke. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Uansett hvor mye jeg anstrengte meg var det for sent. Jeg sank, og det var bare snakk om noen få strakser før hodet mitt var under overflaten.

Lungene mine trakk fortvilet inn sine siste pust. Mitt knuste hjerte pumpet ut sine siste bloddråper. Mørket begynte å bre seg over meg. Alt håp var ute.

Det var da, på slutten av alt, jeg brukte mine siste krefter på et rop. Et rop som har levd i meg siden dagen det skjedde. Et rop som må være med meg til dagen jeg dør. Et rop som førte til en respons som forandret alt: «Herre, frels meg!»

Bekymringsløs barndom

Livet var en lek da jeg var ung. Grunnet litt for mye energi havnet jeg stadig i trøbbel med lærere og autoriteter, men bortsett fra det var livet bekymringsløst.

Så lenge jeg fikk være med venner og spille fotball, var jeg fornøyd. Jeg følte meg aldri utenfor, verken hos mine kristne eller ikke-kristne venner.

Foreldrene mine ga meg en god og trygg oppvekst. Gjennom både ord og handling viste de meg hvem Jesus var. Med andre ord hadde jeg en nokså smertefri tilværelse da jeg var yngre.

Søken etter å bli likt

I 9. klasse kom det første ordentlige slaget for baugen i livet mitt. Strekkene kom på rekke og rad. Selv om jeg jobbet for å få has på skadene, skulle det vise seg å bli et årelangt skademareritt som skulle sette en stopper for fotballdrømmen for godt. 

På daværende tidspunkt var det det meste handlet om. Det var en stor bølge som rokket med identiteten min.

Videre begynte jeg på den kristne videregående skolen Lundeneset VGS. Siden jeg ikke lenger kunne finne identiteten min i fotballen, måtte jeg finne den en annen plass. Livet ble dermed en søken etter å bli likt.

Ung og dum som jeg var, tenkte jeg at jeg måtte være på en viss måte for å bli likt. Jeg skulle være med på alt som skjedde, være morsom, le og smile mye. Jeg fikk mange venner og gode minner.

Dessverre var det noe annet enn en skade som skulle ramme meg i slutten av første klasse.

Kjente et mørke innvendig

Bestefaren min døde den våren. Ikke bare var dette mitt første møte med døden. Han var også et stort forbilde og en god venn av meg. Jeg var knust. Det glade og joviale imaget jeg hadde bygd opp ble ødelagt.

Noe forsvant den dagen. Noe dypt inne i meg, som det skulle ta over et år å finne tilbake til. Jeg mistet gleden min. Utad blant vennene mine kunne jeg smile og le, men inni meg bygde det seg opp et mørke. 

Høsten det samme året, da vi begynte i andreklasse, ble smilet til en glad og fornøyd gutt visket bort. Jeg forsvant ned i et dypt mørke. Selvtilliten og selvbildet knakk.

Jeg hadde ikke noe å gi i relasjoner, jeg gav meg selv skylden for bestefar sin død og for mennesker jeg var glad i sin smerte. Vonde tanker fylte meg hele døgnet. På den tiden var det bare glimtvis mulig å se den gutten jeg en gang hadde vært.

Jeg klarte ikke å sove, selv om det å flykte fra de vonde tankene var alt jeg ønsket. Mitt eneste forhold til Gud handlet om å be om å få slippe å leve. Tanker om å avslutte alt kom hyppigere.

Kanskje det eneste som virkelig holdt meg igjen var foreldrene mine som aldri gav opp håpet, som viet hele sine liv i den perioden til å bære meg gjennom. 

Likevel ble hullet dypere og dypere, mørket tettere og tettere.

Herre, frels meg!

Året etter døde den andre bestefaren min, som også var meg veldig nær. Samtidig som en del andre tunge hendelser på kort tid, ble det mer enn jeg kunne bære. Jeg begynte å synke. Det var ingenting jeg kunne gjøre. 

Det var da, på slutten av alt, jeg brukte mine siste krefter på et rop: «Herre, frels meg!»

Da Peter gikk på vannet med Jesus, fryktet han for bølgene omkring. Han begynte å synke, og ropte «Herre, frels meg!». Da står det at Jesus STRAKS grep hånden hans (Matt 14,22-34). Det var akkurat sånn jeg følte det den natten jeg ropte til Herren, til Jesus.

Forskjellen var at jeg ikke lenger var alene. Jeg skjønte at jeg aldri hadde vært alene.

Alt forandret seg den dagen. Samtidig forandret ingenting seg. Alt var likt. Bestefedrene mine var fortsatt døde, smerten var fortsatt den samme. Forskjellen var at jeg ikke lenger var alene. Jeg skjønte at jeg aldri hadde vært alene.

Jesus står med utstrakte hender

Jeg kunne se tilbake på alle de mørke stundene og se Jesus rekke ut en åpen hånd til meg. Gang på gang takket jeg nei, jeg skulle klare det selv. Da jeg sto der, hånd i hånd med Jesus på bølgene, ble gleden jeg hadde mistet gjenopprettet.

Jeg fant ikke lenger identitet i noe annet enn i hans kjærlighet til meg. Plutselig trengte jeg ikke lenger være god nok, jeg trengte bare Jesus. Jeg fikk kjenne hans løfte om å «ikke slippe meg, og ikke svikte meg» fra 5. Mosebok 31.

Jeg fant ikke lenger identitet i noe annet enn i hans kjærlighet til meg.

Det tok lang tid før stormen la seg. Likevel kjente jeg på en merkelig følelse av å heller ønske å stå i stormen med Jesus, enn på trygt land uten Han.

Siden den dagen har jeg aldri følt meg ensom eller forlatt. Jeg har sett at sammen med Jesus er jeg trygg. Han elsker meg.

Vet du hva? Han elsker deg også.

Han står med utstrakte hender til deg. Vil du ta imot? Ikke vent til du er på det dypeste dyp, sånn som jeg gjorde.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Matt 11,28