Jeg har alltid vært en kristen og har hatt den tryggheten om at Gud elsker meg uansett. Jesus døde på korset for akkurat meg og jeg trenger ikke å gjøre noe for å fortjene det. Likevel har jeg nok ikke forstått hva det betydde i eget liv, og har satt høye forventinger til meg selv på mange områder. Jeg tenkte nok ofte; Gud elsker meg uansett, så lenge jeg holder en viss standard.

Høye forventninger til meg selv

Jeg gikk hele tiden med en følelse av at jeg måtte prestere.

Som mange unge i dag, har jeg alltid hatt veldig høye forventninger til meg selv. Det verste som kunne skje i mine øyne var å ikke lykkes og enda verre var det hvis andre fikk vite om det.

Dette tok jeg med inn i skolen der jeg følte på et enormt karakterpress. Også i sosiale settinger var det utrolig viktig for meg å bli oppfattet på en god måte. Jeg gikk hele tiden med en følelse av at jeg måtte prestere, både på skolen og i sosiale settinger.

Denne tankegangen preget også mitt kristenliv og min relasjon til Gud. Det var viktig for meg å lese i bibelen, delta på møter og vise andre at jeg var en “god” kristen. Hvordan andre så på meg som en kristen ble av og til viktigere enn hvordan Gud så på meg.

Om å tro det jeg visste

I fjor satte jeg av et helt år til Gud og gikk på bibelskole. Her fikk jeg tid til å lære mer om Gud og min egen tro. Jeg merket ganske fort at det var stor forskjell på å vite noe og faktisk tro på det.

• Jeg visste mye om Guds sannheter og løfter, men så tydelig at jeg ikke hadde klart å tro på det i mitt eget liv.
• Jeg visste at Gud elsket meg uansett, men likevel var det utrolig viktig for meg at andre likte meg.
• Jeg visste at troen på Gud var det viktigste, men likevel var det utrolig viktig for meg å bli oppfattet som en “god” kristen.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave (Ef 2,8).

Frelsen er en gave vi har fått ved tro, ikke ved vår egen prestasjon. Jeg hadde hørt dette verset mange ganger, men det fikk en helt annen betydning dersom jeg faktisk bestemte meg for å tro på dette og ta det inn i eget liv.

Det stemte ikke at jeg kunne gjøre meg fortjent til nåde av Gud. Jesus sier det så fint selv:

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg (Joh 14,16).

Samfunnets motsetning

Ved å stole på egne gjerninger hadde jeg på mange måter misforstått hele evangeliet. Den eneste måten vi kan bli frelst på er gjennom troen på Ham, ikke gjennom egne prestasjoner og gjerninger.

Vi trenger Jesus! 

Det er på mange måter en motsetning til dagens prestasjonssamfunn. Tankegangen er at man må jobbe hardt for å lykkes og oppnå suksess. Gud er radikal og sier det motsatte. Han sier at vi FØRST skal få Guds kjærlighet, så skal vi gi den videre.

Da jeg forsto dette, ble evangeliet mye større. Budskapet om at Jesus døde for oss ble tusen ganger større. Man gjør ikke gjerninger fordi man vil bli elsket av Gud, men man gjør gjerninger fordi man ER elsket av Gud.

Nåden er størst

I år er jeg ettåring i Vest-Afrika, og kjenner meg utrolig takknemlig for de erfaringene jeg får i tjenesten. Det å kunne få hjelpe til ute på felt og være der for misjonærbarn er virkelig en velsignelse.

Likevel merker jeg fort at tanker på egen prestasjon fortsatt sitter i. Er jeg god nok? Har tidligere ettåringer vært bedre enn meg? Opptrer jeg som en “god” nok kristen for mine kollegaer?

Jeg må gang på gang minne meg selv på at nåden er størst og at det ikke hviler på mine gjerninger.

Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem (Ef 2,9-10).

Jeg forstår ikke alt, og syns fortsatt det er vanskelig å ikke bare vite disse sannhetene, men faktisk tro på de i eget liv.

Min bønn er derfor å hver dag forstå mer og mer av denne radikale og vakre kjærligheten vi får fra Gud, som ikke hviler på egne gjerninger, men på hans nåde.