Mer enn 10 studiepoeng
Gud viser igjen og igjen at det er han som er den sterke. Han er den som gir trøst og er trofast, uansett hvordan livet ser ut.
4. august 2015
I sommer var jeg i Jerusalem og studert bibel-hebraisk på universitetet. Jeg skulle ta 10 studiepoeng som skulle inngå i utdanningen min. Hvis jeg strøk betød det at jeg måtte ta faget opp igjen, på overtid av bachelorgraden min.
Fra første dag var jeg sikker på at jeg kom til å stryke. Jeg holdt hodet i hendene og sukket over alle pengene jeg hadde tapt og hvilket personlig tap det var for meg å ikke mestre dette.
Ineffektiv bruk av ressurser?
Kurset skulle riktignok vise seg å være utfordrende, men minst like mye personlig som faglig. Ofte har jeg spurt Gud – hva gjør jeg her? Det velkjente spørsmålet dukket også opp nå. Hvorfor satte ikke Gud en stopper for dette, når han forut kunne se at jeg ikke ville klare det? Det virker som en utrolig ineffektiv bruk og planlegging av mitt liv og mine ressurser. Ville Han ikke ha min hjelp? Han kunne ledet meg til noe jeg var bedre til. Jeg kunne gitt pengene til fattige barn i Afrika, eller vært hjemme og brukt tid med familien min.
«Ville Han ikke ha min hjelp?»
Jobben
Situasjonen minnet meg om en gang tidligere da jeg jobbet som servitør. Jeg ble kjeftet på i tide og utide og jeg måtte jobbe overtid annenhver dag. Da kom det til meg en tanke som jeg måtte tørke støv av i denne situasjonen. «Jeg jobber ikke for noe alminnelig menneske, men for Jesus. Derfor skal jeg gjøre mitt beste i den jobben jeg gjør.» Paulus sier i 2 Kor 6,4: «I alt viser vi oss som Guds tjenere: I stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst.»
Gud utdanner meg. Ikke universitetet. Gud er sjefen min, ikke noen her på jord.
En plan som overskrider
På kurset fikk jeg en god venninne. Hun bekymret seg mye over hva hun skulle gjøre når kurset var over. Hvor skulle hun bo? Skulle hun studere videre? Hvem skulle hun være sammen med når jeg reiste hjem?
Den ene kvelden gav jeg henne bibelverset Matt 6,34. Det forteller oss at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen, men at den skal bekymre seg for seg selv. Jeg fortalte det i stor lyst og glede, men da jeg kom hjem til meg selv tok motløsheten også meg.
Noen ganger glemmer jeg at grunnen til at jeg ikke skal bekymre meg, ikke er fordi alt vil bli slik jeg ønsker og forestiller meg det, men fordi Gud har en plan som overskrider mine planer og formelle prestasjoner og egenskaper.
Ekte lærdom
Da jeg gråt foran venninnen min den påfølgende kvelden, var jeg flau over at jeg var så bekymret for hvordan det skulle gå på eksamen. Hva skjedde med min store tillit til Gud? Hvordan kunne jeg trøste henne nå som jeg selv fremsto så svak. I 2 Kor 4,7 svarer Paulus meg med å si at «… vi har en skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv».
Det er ikke jeg som skal være sterk. Det er Han. Igjen og igjen vil jeg bekymre meg, men igjen og igjen vil han minne meg på at han er min styrke. Fordi jeg er svak, trenger jeg Ham. Derfor trenger venninnen min Ham, og ikke meg. Hvis det er det eneste jeg lærte i Jerusalem, så er det uendelig mye mer verdt enn 10 studiepoeng.
