Margrét Helga Kristjánsdóttir (21) vokste opp som misjonærbarn i Etiopia, og da hun som niåring kom tilbake til hjemlandet Island, følte hun seg veldig alene som kristen. Hun ble fort kjent for å være «den kristne jenta».

Alene som kristen

– Jeg hadde troen på Jesus, og hadde sett mange ta imot Jesus i Etiopia. Der er det naturlig å tro på noe, men på Island er det rart å tro. Men jeg har likevel alltid snakket veldig åpent om Jesus, sier hun og forteller at dette har ført til at hun ikke alltid blir invitert på alt.   

– Jeg blir for eksempel ikke alltid bedt på fester fordi de vet at jeg ikke drikker eller vil være med på det de gjør på fest. Men jeg er ikke en som tar sånt veldig personlig, sier hun.  

Margrét Helga beskriver seg selv som en stolt jente som liker å være sterk og selvstendig. I tenårene drev hun aktivt med kunstløp, var sunn, frisk og i god form. For henne føltes det usannsynlig at hun skulle rammes av alvorlig sykdom. 

Kreft

Da hun var fjorten begynte Margrét Helga å kjenne smerter i kinnet. Etter hvert fikk hun også smerter i magen, og da tok de kontakt med lege. Det ble konstatert at hun hadde en sjelden form for kreftsvulst i ansiktet. Fjortenåringen ble satt på cellegift, og etter hvert sendt til Gøteborg for å fjerne svulsten.  

– Jeg var så redd. Jeg hadde aldri hatt en operasjon, og hadde ikke engang vært på sykehus før, noe jeg tidligere hadde vært veldig stolt av, sier hun.  

Det var vanskelig å se at ansiktet mitt stadig endret seg etter operasjonene.

Selv om kreften ble fjernet etter én operasjon, var på langt nær prosessen ferdig. Da de tok ut svulsten tok de også med seg bein, muskler og nerver, så de fem påfølgende årene hadde hun tretten kosmetiske operasjoner for å fikse og rekonstruere ansiktet – en prosess som var nokså utfordrende for en tenåringsjente.  

– Det var vanskelig å se at ansiktet mitt stadig endret seg etter operasjonene. I tillegg hadde jeg komplekser for det store arret jeg fikk i ansiktet, sier hun.   

Nå ser hun på det som en del av historien sin som har formet henne og gjort henne til den hun er, og ville ikke vært foruten det fordi hun har vokst mye.  

– Jeg er unik, smiler hun og forteller humoristisk at hun har en titaniumplate i kinnet, så hvis noen går med en metalldetektor nær ansiktet vil det pipe.   

Prøvde å være sterk

Noe av det vanskeligste for Margrét Helga var å akseptere belastningen situasjonen påførte familien, og hun prøvde å være sterk for sine fire yngre søsken.  

– Det var tøft å komme hjem til dem og se annerledes ut etter en operasjon. Jeg gråt ikke på veldig lang tid, men var bestemt på å være klippefast, sier hun og forteller at hun ofte kunne bryte sammen på sykehuset, og deretter bli skamfull for tårene.  

Etter å ha undertrykt følelsene i fem år, følte hun seg veldig langt nede og var klar for å snakke med en psykiater.  

– Jeg var ikke suicidal, men ønsket på en måte å dø fordi jeg visste at Jesus ville ta imot meg med åpne armer, og det ville være et mye bedre sted å være, sier hun. 

Jesus i vonde minner

Psykiateren fikk henne til å tenke igjennom vonde erfaringer fra fortiden som hun hadde undertrykket og fortrengt. Da tenkte hun mye på hvordan det var å ligge på sykehuset i et fremmed land der hun ikke kunne språket, og hadde vanskelig for å ta imot omsorg.  

– Jeg lå i sykesengen og følte meg helt forferdelig – så alene i verden, og det virket som om lidelsen aldri skulle ta slutt, sier hun og forteller at mens hun tenkte tilbake på dette minnet, så hun plutselig for seg at Jesus sto tydelig i rommet som en hvit figur.

– Når dette minnet kommer tilbake nå, husker jeg denne versjonen med Jesus. Han erstattet det vonde minnet mitt, smiler hun.     

Han bar meg igjennom.

Igjennom alt har hun ikke klandret eller blitt sint på Gud.  

– Gud er god, og jeg vet at han ikke påførte meg dette. Det var vanskelig å gå igjennom, men Gud var det eneste jeg kunne holde fast ved. Han bar meg igjennom, avslutter hun. 

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Utsyn, og er gjengitt med tillatelse.