Maraton

Det har vært en ”maratonuke” eller at nå ”føles det som vi har gjennomført et maraton”. Alt dette brukes i betydningen av at det har vært hektisk, det har gått i ett og det har vært krevende.

I fjor bestemte jeg meg på et tidspunkt for å løpe et maraton. Helt hvorfor jeg kom fram til det husker jeg ikke, men vi var flere som hadde tenkt på samme og som meldte oss på sammen. Jeg har aldri vært noe aktiv innenfor denne typen idrett, men tenkte likevel – hvorfor ikke? Da jeg meldte meg på var det med litt halvveis redsel om å bli den siste som kom i mål.

OK, først må jeg bare innrømme en ting. Jeg valgte halvmaraton (altså 42195 m : 2), men for meg ble det et maraton.

Jeg er nok i utgangspunktet litt utholdende av meg som mennesketype og da tenker jeg både i det daglige, men også når det gjelder mer treningsform. Derfor ligger det kanskje litt nærmere å løpe maraton for min del enn det kanskje gjør for andre. Samtidig var det deilig å sette seg et konkret mål og jobbe fram mot dette. Gjennom ganske mange uker, ja faktisk måneder, visste jeg at 26. september var det flere mil som skulle tilbakelegges.

Kilometer på kilometer med løpetrening var tilbakelagt

Innen den datoen måtte jeg være på et visst nivå når det gjaldt fysisk form for å kunne greie å gjennomføre løpet. I tillegg var jeg avhenging av å få i meg nok energi, altså spise og drikke nok. Ivrige kamerater som hadde gjennomført tilsvarende utholdenshetsløp eller -renn før, bidro med råd som å ha riktig væskebalanse i kroppen, hva slags type mat jeg skulle spise både den siste uken og rett før løpet etc..

26. september nærmet seg og ble en aldri så liten milepæl. Kilometer på kilometer med løpetrening var tilbakelagt og sammen med 11000 andre mennesker stod jeg endelig på målstreken. Jeg ble nesten så betuttet av alle folkene rundt meg at jeg glemte å starte min egen klokke ved start, men fikk raskt startet den rundt første sving. De første kilometrene gikk bra, jeg begynte kanskje litt hardere enn jeg hadde tenkt, men det var fantastisk følelse å komme til første delmål: første drikkestasjon. Også den andre drikkestasjonen etter 10 km var det en deilig følelse å komme til. Til nå hadde det gått over all forventning!

Etter ca 13 km begynte det å butte litt mot oppi hodet mitt. Linn, en venninne av en venninne som plutselig en gang i løpet, kom opp på siden av meg, ble min sparringspartner ut løpet. Vi småpratet litt underveis og syntes begge det var deilig å ha noen å løpe sammen med. På den måten var det lettere å holde oppe motet. Ikke minst ble det viktig da en sur sekundant etter 15 km ropte at de var tom for drikke. Var det mulig!? Heldigvis fikk vi litt drikke bare et par kilometer etterpå. Det gjorde at til de to siste kilometrene hadde vi fått i oss nok energi til at vi faktisk spurtet inn på oppløpet og over målstreken. Følelsen av å ha gjennomført noe man hadde jobbet mot var ikke rent liten akkurat da!

Mye som i utgangspunktet virket krevende og utenkelig kan bli en realitet og en mulighet

Det er mange ting fra maraton og tenkningen rundt utholdenhet som kan brukes som bilder og dermed overføres til min tro: Å ha fokus, drikke der det er vann, eller det å ha en sparringspartner som hjelper meg å fullføre løpet. Det er også mange ting fra maratontreningen som jeg kan ta med meg inn dagliglivet når alt kan virke hektisk og krevende. Ved å ta noen grep som å sette seg et konkret mål, eller noen delmål og sørge for at det nok påfyll av energi av ulik slag underveis.

For noen kan det kanskje høres litt voldsomt ut med stramme rutiner eller mål for hverdagen, mens for andre er dette mer vanlig. Det er også viktig å understreke det å ha en sunn balanse her. Poenget er at mye som i utgangspunktet virket krevende og utenkelig kan bli en realitet og en mulighet hvis man tar noen konkrete grep. Det kan være et vanskelig fag, noe du har drømt om, en konkurranse eller kanskje noe helt annet ?

På lørdag hadde jeg årets første joggetur utendørs. Gleden over å se asfalt var stor for en som med friskt mot tenker å gjenta fjorårets deltagelse.

Foto:Frédéric de Villamil på flickr.com