«Ikke tenk på sidemannen, dette handler om deg og Gud.»

Har du hørt lovsangslederen si dette i kirken?

Min umiddelbare respons på dette er: «Hæ? Hvorfor skal vi da synge sammen? Kunne jeg ikke bare blitt hjemme?»

Jeg har også hørt at du skal tenke at du står i dusjen og synger. Tenk at du er helt alene for deg selv, og at ingen andre hører deg.

Poenget er nok å gi en liten oppmuntring til dem som ikke er helt trygge på sangstemmen sin.

Men i kirken står ingen i dusjen (med unntak av den heroiske ungdomspastoren som så seg nødt til å ta seg en rask vask etter at icebreakeren på ungdomsmøtet ble litt for intens.)

Tvert imot står man side om side med sine åndelige søsken.

Jeg takket Gud for sidemannen som sang høyt og klart på den danske lovsangen jeg aldri hadde hørt før, for da kunne jeg synge med!

Jeg tror det er en fare for at vi har mistet noe her.

For når lyset skrus ned og lyden opp, så blir fellesskapet liksom ikke helt felles likevel. Jeg tror vi må løfte fram hvor verdifullt det er å ha andre mennesker å søke Gud sammen med.

Å elske vår neste – i kirken

«Det er ledig ved siden av meg, men ingen setter seg der. Er det sånn det er å være en del av Guds familie?»

Dette skrev student Julie Sjaastad i Utsyn i sommer. Hun opplevde at andre gjerne startet på en ny rad, selv om det var nok av plass ved siden av henne. Det kunne jeg kjenne meg igjen i.

Selv hadde jeg akkurat kommet hjem fra et studieopphold i Danmark, hvor jeg fikk erfare hvor betydningsfullt det kan være å få sitte med noen – jeg kjente jo ingen fra før.

Jeg takket Gud for sidemannen som sang høyt og klart på den danske lovsangen jeg aldri hadde hørt før, for da kunne jeg synge med!

Syng sammen

Mitt gode nestekjærlighetstips er dette: «Tenk på sidemannen! Syng sammen med ham til Gud!»

Det er fellesskapet som synger én sang til Guds ære – ikke for din egen fornøyelse, følelse av salighet eller hva enn det skulle være.

Noen ganger virker det mer som vi synger den samme sangen, men hver for oss.

Mens du sitter på kirkebenken eller står i stolraden – reflekter over hva både du og den ved siden av deg eier i Kristus. Tenk over hva sangen formidler til naboen din. Gled deg over hva Jesus har gjort for dere begge.

Slik skriver kong David det i en salme:

Jeg vil velsigne Herren til alle tider, alltid lovsynge ham med min munn. Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade. Pris Herren sammen med meg, la oss ære hans navn! (Salme 34,2-4)

Paradoksalt fellesskap

Det snakkes mye om hvor viktig det er å være en del av et fellesskap som kristen. Bibelen gir ikke rom for å være solokristen. Derfor er det noe paradoksalt over at vi skal gjøre så mye hver for oss når vi først er samlet.

Vi har mange muligheter til å søke Gud alene; be, syng og hør gjerne på taler for deg selv. Men det bør ikke erstatte fellesskapet.

I en stadig mer individualisert kultur, bør vi søke kirkens fellesskapelige natur.

Kanskje du kan sette deg ved siden av en du ikke kjenner på neste møte?

Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. (Kolosserne 3,14-16)