Jesus brøt tabuer

Når jeg skal tenke på hvordan Jesus brøt tabuer tenker jeg først på hvilke tabuer han brøt.

At han hang med de han ikke skulle henge med. At han sa det han ikke skulle si. Han snakka med ei dame ved en brønn, som var sammen med en mann som ikke var hennes. Denne dama fortalte Jesus om det levende vann.

Jesus stod opp for ei hore som skulle steines. Han helbreda spedalske, de som måtte holde seg langt unna alle andre. Og han gav en fra Samaria hedersplass i en lignelse.

Jesus viste hva han mente med handling

I Johannes 2 leser vi om en hendelse i tempelet. Om hvordan Jesus dreiv de som drev handel bort, og veltet bordene deres. Han kunne jo sagt diskre fra om hva han mente, eller til og med stilt seg på ei kasse å ropt det ut. Det hadde vært radikalt nok etter min mening. Men dette var ikke bare ord. Jesus viste hva han mente og hvem han var med handling.

Mer enn at han brøt noen tabuer med det han gjorde og sa, brøt han tabuer ved å være den han var og er.

Grunnen til at Jesus brøt tabuer var ikke at han ville være annerledes og skille seg ut. Dette ble bare konsekvensene av at han brøt tabuene. Jesus elsket folk. Og han var rettferdig. Han kom med nåde. Han så hjertene. Jesus var Gud. Ved å være seg selv brøt han tabuer. Og I møte med Jesus holdt ikke folks fine fasader.

Det treffer meg ganske hardt. Hva er det viktigste for meg? Hva folk sier, eller hva Jesus sier? Veit jeg så godt hvem Jesus er at det han sier er det viktigste for meg? Veit jeg det på ordentlig? Slik at jeg lever etter det? Eller veit jeg det bare i hodet?

Husker jeg at det er hvem Jesus er som betyr noe?

På en helt  vanlig dag – husker jeg at det er hvem Jesus er som betyr noe? Eller handler og snakker jeg som om det er hva andre mener og tenker som gjelder?

At Jesus kom med nåde passa heller ikke inn for alle. Fariseere og skriftlærde prøvde å gjøre seg fortjent til frelsen ved å leve rett. Noen ganger trenger jeg å ta til meg det Jesus sa til de, selv om det ikke er de det er kulest å kjenne seg igjen i.Måten de levde og tenkte på førte til at de så på seg selv som bedre enn resten. De hadde ikke bruk for nåde.

Midt oppe i dette kommer Jesus og sier at gjerninger ikke kan frelse, men bare ved den nåden han gir kan vi bli frelst. Å tro at dette er sant var kanskje ikke bare tabu på den tida.

Ill.foto: szczelkun på flickr