Gutta, vi må snakke om treningspress.

Da jeg satt meg ned for å skrive denne teksten, var jeg på en kafé. En leken kyllingsandwich og et glass vann stod på bordet. Jeg skulle bare skrive noen dype refleksjoner om trening og kropp.

Jeg hadde mange gode bibelvers på lager om at «kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd, og at Guds Ånd bor i dere» (2.Kor 3:16) eller at «Han (Herren) ikke gleder seg over mannens muskler» (Sal 147:10)

Jeg sier ikke at trening er feil. Jeg sier heller ikke at kristne ikke kan trene eller være aktive.

Teksten var klar den, helt til jeg 45 min senere befant meg på et treningssenter. I løpet av få minutter hadde 3 unge gutter vært framfor speilet i baris, flekset det de maktet og tydelig bedømt seg seg som ikke muskuløse nok. Øynene hadde et gråskjær og uttrykket var helt tomt. Som at de ikke var der de skulle være enda. Dette er såklart mine refleksjoner, men et skuffet uttrykk er vanskelig å ta feil av.

Kropp som et produkt

Dette fikk meg til å tenke på en fransk filosof kalt Jean Baudrillard. Høres kanskje ikke så spennende ut, tenker du, men han sa noe lurt. Han mente av forbrukersamfunnet vi lever i idag gjør kroppen vår til et produkt. Han gikk faktisk så langt at han hevdet at unge kan oppleve frelse bare de får «perfekt» nok kropp. Det er målet i samfunnet.

Måten de tre gutta så på seg selv, for så å gå skuffet videre, fikk meg til å tenke på hva som skjer når eller hvis de blir så rippa som de ønsker. Er de liksom lykkelige da? Er målet nådd? Får de de peneste kjærestene da? Kan de endelig se seg selv i speilet med et smil?

Identitet og selvbilde

Jeg tror mange av de gutta som leter etter den perfekte kroppen, egentlig leter etter Gud. De leter etter aksept. De leter etter å være elsket. De bygger seg en identitet og pynter på selvbildet. Men dette holder jo ikke i lengden, det er ikke bærekraftig over tid.

Jeg sier ikke at trening er feil. Jeg sier heller ikke at kristne ikke kan trene eller være aktive. Jeg sier bare at Gud har lyst til å bli enda bedre kjent med deg, og la deg se enda mer av hans kjærlighet til deg.

Det gjør noe med hvordan vi ser på kroppene våre. Da er blir det plutselig viktigere med kvalitetene og gavene vi har, enn hvordan vi ser ut. Vi er jo tross alt et tempel for Den Hellige Ånd som bor i oss, og Gud bryr seg jo egentlig ikke om musklene. Han er Gud liksom.