I 2015 avsluttet jeg min tid på Drottningborg vgs. Sjuk tid. Jeg husker jeg ble tiltrukket av skolen etter å ha besøkt søsteren min som gikk der. Det var noe annerledes med plassen, skolen og folkene.

I 1.klasse var jeg ikke innom et eneste møte det første halve året. Søsteren min fant (uheldig-/heldigvis) ut av dette og kjeftet på meg. Da begynte jeg å gå på møte. Jeg hadde før bekjent meg som kristen, men det var dette som var begynnelsen på min etterfølgelse av Jesus.

Fra Drottningborg til militæret

Videre gikk jeg fra det fantastiske kristne fellesskapet på Drottningborg til det isolerte livet i hæren. Alt ble annerledes. Noe jeg også var redd for.

Frem til dette tidspunktet hadde det vært enkelt å være en kristen. Jeg var redd for å falle i fra. Folk ba for meg – foreldre, lærere og venner.

De to årene jeg var i militæret ble utrolig lærerike. I forsvaret fikk jeg erfare hvordan livet som kristen er når man er sulten og sliten. Det egoistiske kommer så lett fram i slike situasjoner.

Glimt av Guds storhet

Jeg klarte ikke å forstå hvordan Jesus kunne elske så inderlig i sin lidelse. Gjennom mine prøvelser fikk jeg se mer av hvor stor Gud er.

Det at jeg hadde få kristne rundt meg førte til at jeg måtte finne fellesskap Bibelen og bruke mer tid i bønn.

Behovet for fellesskap førte til bønn. Utfordringer i tjenesten som soldat og etterhvert sersjant førte til bibellesing – jeg måtte vite hvordan Jesus ledet. Redsel for frafall førte til en dypere relasjon til Jesus.

Fortjener ikke frelsen

Når jeg ser tilbake på livet mitt og hvor jeg er i dag, skjønner jeg ingenting. Mange mennesker lider rundt om i verden, også her i Norge. Ingenting har jeg gjort som gjør at jeg fortjener frelsen.

Den er blitt gitt av Guds nåde og gjennom at andre har bedt for meg har jeg forstått å klamre meg fast så godt jeg kan. I 1 Peter kap 2, 9-10 får jeg se så mye; hva jeg er frelst fra og hva jeg er frelst til:

“Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.

Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk.

Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet”.

Det er interessant å se hvordan jeg synes det før var enkelt å leve som kristen i et kristen fellesskap, likevel leste jeg nesten aldri Bibelen og jeg brukte liten tid i bønn. For meg var det borte fra fellesskapet jeg forstod at Gud har vunnet meg for å forkynne hans storverk, noe jeg var blind for da alle rundt meg var kristne.