Mennesker dør. Sykehuskapasiteten sprenges. Kaos, forvirring, hamstring og panikk herjer landet vårt.

Vi bor i ett av verdens rikeste land, og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det står til i land som ikke har samme muligheter som oss.

Mennesker samles til bønn og faste – ingenting ser ut til å bedre seg. Som kristen tror jeg på en allmektig Gud som attpåtil er god. Hvor er Han i dette? Hvordan kan han la dette skje?

Det ondes problem

Det ondes problem blir aktualisert for oss i en tid som dette. Det handler ikke lenger om vonde, vanskelige ting «der ute.» Nei, det er tett på oss alle.

Jeg lurer på hvor Gud er og hva han tenker. Flere av mine ikke-kristne venner lurer på hvor Gud er. Selv uten å tro på ham, er det fort gjort å gi ham skylden.

Selv om jeg aldri vil gi noe fullgodt svar på disse spørsmålene blir det allikevel viktig for meg å prøve å komme opp med noen tanker for min egen del. Det er disse uferdige tankene du nå leser.

Gud spør oss

Jeg tror det første poenget her er at Gud også spør oss: Hvor er du? Tar du ansvar for at du ikke sprer smitten videre? Gjør du det du kan?

Når vi stiller spørsmål om Gud og vonde ting, er det forbløffende ofte at svaret inkluderer, eller domineres av, menneskelig skyld.

Guds invitasjon er alltid åpen

Filosofen Alvin Plantinga har rettmessig poengtert følgende: Det faktum at ondskap finnes, utelukker ikke Guds eksistens.

Men gjør det ikke Guds eksistens mindre sannsynlig? Jo, kanskje det.

Som kristen tror jeg også at hele verden, skaperverket, mennesket og moralen er «forkludret» eller rett og slett ganske ødelagt. Med det mener jeg at verden og mennesket, som skapt i Guds bilde ikke er i den tilstanden det skulle vært i.

Påstanden «verden er ikke sånn den burde vært» er vi mange som kan enes om.

Bibelens forklaring er at vi har valgt å vende oss bort fra Gud. Sånn sett er kristen tro, i mine øyne, svært realistisk. Derfor er dette også en tid for å finne tilbake til Gud. Den invitasjonen er alltid åpen.

Lide med Gud

I en begravelse lærte jeg noe av det viktigste jeg har lært. En mor som hadde mistet ett av sine barn lurte også på hvor Gud var.

Hun hadde opplevd noe av det verste som kan skje ett menneske. Hennes konklusjon? «Det er bedre å lide med Gud enn å lide alene.» En ekstrem innstilling i en ekstremt vanskelig situasjon.

Jeg tror på en Gud som alltid ser meg, som alltid er nær og som inviterer alle mennesker til fellesskap med Ham.

«Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20)

Må Han forbarme seg over de som står på for verdens helse for øyeblikket, over de som bekymrer seg for fremtiden og over oss som ikke får gjort stort annet enn å begrense smitten