COVID-19-beredskap er en mulighet for å bokstavelig talt elske din neste som deg selv

På tirsdag slapp Crossroads, en flerstedsmenighet i Cincinnati som ble utnevnt til den fjerde største menigheten i Amerika i 2017, en video der pastoren, Brian Tome, advarte folk mot å få panikk over trusselen fra det nye koronaviruset.

Videoen kom bare en dag etter at Ohio-guvernøren Mike DeWine erklærte unntakstilstand etter at tre smittetilfeller ble bekreftet i delstaten. Tome irettesatte amerikanere for å leve i «landet av frykt» og forsikret seerne om at livene deres ville fortsette. [Red.anm., Relevant Magazine: Crossroads video ble slettet etter at denne saken ble publisert].

“Jeg sier ikke at folk ikke dør,» sier Tome. «Men de har en tendens til å være veldig gamle mennesker og mennesker som har betydelige medisinske problemer. Jeg vil bare si: du kommer til å klare deg fint.»

Vi lærer fortsatt nye ting om COVID-19, men tidlig forskning antyder at Tome er korrekt her. For majoriteten av befolkningen vil COVID-19 forårsake influensalignende symptomer som kan spenne fra ganske alvorlige til knapt merkbare, og vil sannsynligvis ikke være livstruende. De fleste vil sannsynligvis klare seg fint … avhengig av hvordan vi definerer «de fleste» og «klare seg fint».

Tome er langt ifra alene om denne mentaliteten. Den konservative kommentatoren Ann Coulter avfeide på samme måte bekymringer for COVID-19, ved å peke på at i Italia var gjennomsnittsalderen for dødsfall av pasienter 81 år.

Et kort søk på sosiale medier viser mange pastorer og trosledere som formaner følgerne sine til ikke å «gi etter for frykt». 2 Timoteus 1,7 er et populært vers: «For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.»

Den underliggende antakelsen her virker som å være at det er en iboende binær når det kommer til tro og frykt. Budskapet som blir kommunisert, intensjonelt eller ikke, er at de som fortsetter «å leve livet» med minimale avbrudd lever i tro, mens de som avbryter reiseplaner, ordner det så de kan jobbe hjemmefra og unngår store arrangementer lever i frykt.

Det er selvsagt sant at en «ånd av frykt» kan føre til kaos og panikk og en form for endetidsprepping som verken er berettiget eller særlig hjelpsom. Men det som er slående er den absolutte avfeiingen av eldre og de med utsatt immunforsvar.

De fleste av oss, virker det som, har den åndelige luksusen av å velge tro over frykt. Men hva er da det bibelske mandatet for den COVID-19-risikoutsatte befolkningen? Tillater vi virkelig oss selv å føle et lettelsens sukk over at «vi» kommer til å klare oss fint – forutsatt at denne «vi» ekskluderer enorme tall av våre mindre heldige venner og familie?

Når vi instruerer andre til å ikke bekymre seg for koronaviruset fordi vi kommer til å klare oss fint, sitter de eldre og de med allerede eksisterende medisinske problemer igjen med budskapet om at du er ikke oss.

Jesu budskap er unikt på grunn av den enorme mengden omsorg han viser for de sårbare.

Dette er et særlig opprørende budskap når det kommer fra kristne, ut fra det historiske budskapet til Kirken. Jesu budskap er unikt på grunn av den enorme mengden omsorg han viser for de sårbare. På sitt beste har Kirken kjempet for saken til «disse mine minste», som Matteus 25 sier det. Kristne er sjeldent mer inkarnerte enn når de sier: samfunnet anser deg kanskje som erstattelig, men det gjør ikke vi.

Men det er en positiv side ved dette også. Det beste forsvaret de sårbare har mot COVID-19 er om de menneskene som er friske tar alvorlige grep og beskytter seg selv, så de sinker sykdommen ved å bruke deres egen relative sunnhet som et menneskelig skjold for å hindre at andre får det.

Sosial distanse, å jobbe hjemmefra, spise hjemme og opprettholde en strengere enn normalt personlig hygiene kan føre til avbrudd i ditt eget liv, men det er en ualminnelig bokstavelig måte å leve ut et annet berømt bud fra Bibelen på: elsk din neste som deg selv.

Er det noe mer kjærlig du kan gjøre enn å bryte opp rutinen din på måter du ikke har lyst til for andres skyld? Er det noen bedre måte å manifestere Guds omsorg for de som samfunnet ikke bryr seg om enn å ta ekstreme grep, ikke fordi du må, men fordi du velger det?

Dette er et vanskelig konsept for amerikanere, hvor individets kult verdsettes over alt annet. I USA måler vi standarden for om alle klarer seg bra ut ifra om vi selv klarer oss bra.

Å elske andre innebærer oppofrelse.

Men Filipperne 2,4 ber kristne om å tenke «ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.» Det er kontraintuitiv lære for alle kulturer, men det er særlig radikalt her og nå, når det å ta hensyn til andres interesse kan innebære store kompromisser for din daglige livsførsel.

Å elske andre innebærer oppofrelse. Hvis det ikke gjorde det, ville alle gjort det.

I Matteus 25 identifiserer Jesus seg med de fattige når han sier: «jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Disiplene er forbløffet og spør ham når de har gjort noe av dette. «Sannelig, jeg sier dere:», responderer Jesus. «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

I dette tilfellet betyr det å ta vare på den syke Jesus å midlertidig tilpasse rutinene våre til de unike tidene vi befinner oss i.

Dette er ikke å gi etter for frykt – det er å respondere på behovene til de marginaliserte i samfunnet med en strategisk, selvoppofrende kjærlighet som mest sannsynlig vil utgjøre forskjellen mellom liv og død. Og i dette tilfellet er ikke livet du redder nødvendigvis ditt eget.

NB: Etter publiseringen av denne artikkelen har Brian Tome lagt ut en ny video der han sier: «å ta de anbefalte forholdsreglene er greit, men la oss ikke bli overveldet av frykt.» I videoen gjentar han: «Du kommer til å klare deg fint.»