Fotograf Sofie Arnesen Hodne (26) har løpt fort i bransjen – fra barndommens speilrefleks til bryllupsoppdrag som havnet i Vogue Scandinavia.

– Morfar ga meg et springbrett

Hun kan ikke huske en tid uten kamera. Som sjuåring fikk hun sitt første digitale. Som elleveåring ga morfar henne sin gamle speilrefleks.

– Plutselig kunne jeg ta «proffe» bilder. Morfar ga meg et springbrett, sier Sofie.

I konfirmasjonen kjøpte hun sitt første egne speilreflekskamera. Interessen var allerede mer enn teknikk: – Jeg ville fortelle historier gjennom linsa, få folk til å le, skape en reaksjon.

Mot slutten av barneskolen gled hun naturlig over i film. På ungdomsskolen tok det av – ikke bare kreativt, men også kommersielt.

– Folk begynte å betale meg for oppdrag. Da tenkte jeg: «Wow, jeg kan faktisk tjene penger på dette.»

Men det viktigste skjedde i niende klasse.

– Jeg fikk en visshet fra Gud: Du skal jobbe med dette. Det er mer enn en hobby. Den overbevisningen har båret meg siden.

Foreldrene var med hele veien.

– Mamma og pappa har heiet, gitt meg utstyr til bursdager og trodd på meg. Uten den støtten hadde jeg ikke turt å satse. Jeg møter mange unge som ikke får den samme heia-gjengen hjemme.

Videregående på medier og kommunikasjon på Lundeneset ga retning – og nettverk.

Les også: – Jeg ønsker å peke på Jesus i filmbransjen

 

Milepælen som åpnet dører

Det store vendepunktet kom med et bryllup. En influenser hadde sett en liten film Sofie hadde laget som dukket opp i feeden hennes – og spurte om hun var ledig. Det var den eneste helgen Sofie hadde fri.

Bryllupsfilmen hun laget og bildene hun tok havnet i Vogue Scandinavia.

– Det ga et springbrett. Plutselig kom nye kunder av seg selv.

Samtidig merker hun hvor mange unge som står i døråpningen og nøler.

– På UL i sommer møtte jeg flere som drømte om foto, men manglet den siste lille dytten. Noen ganger er alt som skal til at noen sier «jeg tror du kan».

– Verdi er ikke lik prestasjon

Fra innsiden beskriver Sofie to ulike økosystemer.

– Bryllupsbransjen er mildere. Det er mer heiing. I reklame og fiksjon blir det fort konkurranse og mindre raushet. Det tøffeste er kanskje at verdien din veldig fort knyttes til prestasjoner: de største oppdragene, de riktige navnene og de riktige credsene. Det er en uting.

Hun nevner også tempoet.

– Det forventes at man alltid er tilgjengelig. Lanseringer på søndager. Kalenderen som aldri får puste. Jeg har måttet bestemme meg for at søndag er helligdag. Jeg trenger sabbat. Det gjør meg mindre «tilgjengelig», men mer hel og sann.

Når tro blir praksis

På UL 2025 holdt hun seminaret «Å ære Gud med jobben». For henne er det et arbeidsprinsipp – ikke en overskrift.

– Det er grunnsteinen i alt. Gud bestemmer hvor lenge jeg skal holde på og hvilke muligheter som kommer. Å ære Gud betyr at det finnes ting jeg ikke kan gjøre. Integritet, ærlighet og kjærlighet er ikke pynt – det er helt grunnleggende.

Hun ser også faren ved å legge identiteten i kreativiteten. – Jeg har min identitet i Jesus. Det gir frihet til å skape, men også kompass for hva som er rett. Intuisjonen min springer ut fra hvem Han er.

Et konkret eksempel kom tidlig i karrieren. Etter et kort engasjement på en spillefilm opplevde hun at det ferdige uttrykket ikke var noe hun kunne stå inne for.

– Jeg ba om å få navnet mitt fjernet fra rulleteksten for filmen. Å spørre om dette kunne ha ødelagt karrieren. Men jeg kunne ikke vanære Gud. Produsenten tok det fint – og jeg fikk mange gode samtaler om tro i prosessen. Gud snudde noe vanskelig til noe godt.

 

Ekteskap, ansvar og hvile

Hjemme har Sofie en ektefelle som ser bransjen utenfra – og holder henne jordnær.

– Peter er min virkelighetsorienterer. Han er ydmyk og ærlig, og vi har valgt en «rar» løsning: Han bærer mye hjemme – mat, logistikk og kjøring – så jeg kan reise i sesong.

Da vi ble sammen, sa han: «Dine drømmer blir mine drømmer.» Det er en gave. Og det hjelper meg å huske rekkefølgen: Familien kommer før karrieren.

Når rytmen er på sitt mest hektiske, trenger hun spor av «vaner som binder».

– Jeg har to bibelgrupper. I off-season er jeg mer i menigheten, i on-season trenger jeg disse fellesskapene. Jeg leser Bibelen, ber, hører lovsang – og snakker med folk som kan stille de vanskelige spørsmålene. Det holder meg ansvarlig.

To setninger har fulgt henne:

– «Det som er lett, er ikke alltid rett. Og det som er rett, er ikke alltid lett.»

– Og bibelordet fra 2 Krøn 16,9a: «For Herrens øyne farer over hele jorden …» Gud ser dem som helhjertet holder seg til ham. Det har jeg holdt fast ved i krevende valg.

Kall, kvalitet og den rette målestokken

– Hva er forskjellen på å «ha en jobb» og å leve i et kall?

– Det er ikke så avgjørende hva du jobber med, men hvem du jobber for. Gud trenger folk i alle yrker. Du kan ære Gud som elektriker, designer eller lærer. For meg betyr kallet at kvalitet også er åndelig: Vi ærer Gud med det beste vi har. Det handler ikke om å bli «størst», men å være trofast.

Hun er ærlig om fristelsene.

– Karriere kan bli en avgud. Penger, anerkjennelse, store navn. Jeg må stadig spørre: Tjener valgene mine Guds ære – eller min egen? Hvor mange oppdrag sier jeg ja til, og hva sier jeg samtidig nei til? Det går raskt ut over relasjoner hvis man ikke passer på.

Råd til unge som vil satse

Til unge kristne med kreative drømmer svarer hun uten å nøle:

– Grav ikke ned talentene dine. Gud har gitt dem av en grunn. Hvis han kaller, vil han også utruste – enten det er mot, visdom eller utholdenhet. Finn mennesker som kan holde deg ydmyk og ansvarlig. Si nei når noe strider mot verdiene dine. Og hold deg nær Gud, også når kalenderen roper.

Blikket fremover

Sofie bærer en rolig overbevisning fra niendeklasse: en dag skal hun lage en kristen spillefilm.

– Jeg stresser ikke. Tiden er Guds. Nå er jeg i bransjen for å lære, bidra og vitne – jeg møter mennesker jeg aldri ville møtt ellers. Når Gud vil, åpner Han døra. Inntil da vil jeg bruke talentene til å bygge andre, lede unge – og være lys der jeg er.

Hun smiler når hun blir spurt om suksess om ti år. – Ærlig talt? Jeg håper Gud har brukt meg til å peke på Jesus. At jeg og Peter – og datteren vår, som jeg nå er gravid med – lever et godt, sant liv. Før ønsket jeg å bli «størst». Nå ber jeg om å bli trofast. Hvor langt jeg når, får Gud bestemme.

 

Denne teksten er hentet fra Utsyn.no, og gjengitt med tillatelse.