Forandret

Da Kjartan Øygardvar 16 år innså han at han ikke var kristen lenger. Han som hadde vokst opp i en kristen familie var nå en hissigpropp på fotballbanen som bannet som en tulling, hadde begynt å feste, og nedprioriterte å gå på møter. Men to år senere ble ting snudd helt på hodet.

Arne som var vaktmester på Sygna, internatskolen Kjartan gikk på, ble borte i fjellet, og de tre dagene det tok før han ble funnet igjen var viktige for Kjartans gudsforhold.

– Arne hadde bedt om at Gud måtte bruke ham, og hadde nok aldri tenkt at sånn det det skulle skje. Men Gud holdt sin vernende hånd over ham på fjellet, og Gud visste at det var så lang tid jeg trengte, sier Kjartan.

Mens Arne var  borte sang de “Ingen er så trygg i fare” på Sygna, flere ganger. Og den siste kvelden leste Kjartan teksten, litt tilfeldig, fra ei sangbok, før det avgjørende skjedde.

– For første gang på hinsides lenge ba jeg til Gud: ‘Hvis Bibelen stemmer Gud, da er Arne ditt barn, og da skal han være trygg i fare, og du skal gi ham det han trenger.’ Jeg tør ikke si at jeg ba i tro, men jeg ba. Og dagen etter ble han funnet. Gud kunne latt Arne bli funnet med en gang, men det skjedde ikke før jeg hadde bedt. Det har betydd mye for meg.

Poenget er at Jesus døde for deg

Det tok litt tid, og Kjartan kan ikke si nøyaktig når det skjedde, men i løpet av russetida tok han avstand fra festinga, som en konsekvens av at han hadde begynt å tro på Gud igjen.
– Det var mye jeg ikke forstod, og jeg grilla spesielt ei venninne med mange håpløse spørsmål i den perioden. Det eneste svaret jeg husker ho ga meg, var: ‘Det er ikke nødvendigvis det å forstå alle verdens problemer som er poenget, poenget er at Jesus døde for deg for å opprettholde relasjonen mellom deg og Gud.’

Vennene til Kjartan kommenterte at han ble veldig forandra, og kontrasten var stor mellom livet han levde før og etter han ble kristen.
– Kjartan var fortsatt Kjartan, men forskjellen var at før var jeg bare en synder, nå var jeg en tilgitt synder. Alle mennesker er kroniske syndere, vi slipper ikke unna den. Men som kristen er du kronisk tilgitt også, sier han, og er enig i at mye ble forandret.
– Det var ikke bare et knips, også banna jeg aldri mer liksom, men jeg ble bevisst på det, og etter en stund hadde jeg slutta. Bibelen er tydelig på hvordan du skal leve og ikke, og når jeg trodde at det var sant måtte jeg ta konsekvensene av valget.

Du må henge mye med Gud for å bli påvirka av han

Kjartan sammenligner det å leve som kristen med å leve i lyset, å leve ærlig.
– Da blir alt synlig. Hvis du slår på lyset i et mørkt rom kommer all dritten i hjørnene fram, du ser støvet under senga, og rotet på gulvet. Vi er kalt til å være kontraster i verden, lys i mørket. Det er noe med synden som bor i oss hele tida, som vil holde oss borte fra Gud, og lure oss til å gjøre det som ikke er rett. For meg funker det sånn at i de periodene jeg lever mer som jeg ønsker, som Gud ønsker, det er når jeg leser i Bibelen, går på møter og får påfyll. Du må henge mye med Gud for å bli påvirka av han, sier Kjartan.

Han føler ikke at han klarer å leve et perfekt liv, og det er fortsatt mye i livet hans som tyder på at han ikke er kristen.
– Jeg er jo den samme synderen som før, kontrasten er bare at jeg nå får leve som en tilgitt synder. Konsekvensen av at jeg er en kristen er at jeg velger å gjøre et ærlig forsøk på å leve som Jesus vil at jeg skal. Selv om jeg ikke alltid får det til.

 

Foto: Christoffer Engström