Filmhelligheter

Det er få ting som er så avslappende som å sette seg godt til rette i sofaen med en stor pose Kims Salt og Pepper og en skikkelig godfilm.

Filmen trenger egentlig ikke være så god heller – så lenge jeg slipper å tenke mine egne evinnelig repeterende,kjedelige og forutsigbare hverdagstanker. Deilig spennende, actionfylt, romantisk, tankeløs, tankeløs, tankeløs underholdning! Jeg bruker mye tid på le og gråte foran tv-skjermen, og på å bite negler i kinomørkets popkorneim.

Av og til må jeg stille meg spørsmål om det faktisk går med litt vel mye tid, og om denne tiden egentlig er så tankeløs og hjernedød som jeg vil ha det til. Temaet for iTro i juli og for sommerens UL er «Hellig». I den forbindelse spør jeg: finnes det noen «filmhelligheter»? Og påvirker tiden jeg tilbringer med disse mitt syn på det Bibelen sier er hellig?

Bibelen på filmkartet

Filmen Life of Brian fra 1979, trekkes ofte fram som kroneksempelet (og er nærmest blitt en klisjé) på film som harselerer med det hellige. Filmen var så sterk kost da den kom til Norge i 1980 at den ble stoppet av Statens Filmkontroll grunnet blasfemi, før den senere blei tillatt å vises med atten års aldersgrense og delvis uoversatt dialog. Heldigvis er Life of Brian en av relativt få filmer med et så utbasunerende bibelkrenkende innhold.

Filmåret 2014 blir faktisk sett på som filmåret som tar bibelfortellingene inn i «varmen», med storfilmer som blant annet Paramounts Noah.

Noah er basert på den bibelske fortellingen om Noa og arken, og har skuespillergiganten Russel Crowe i hovedrollen. Til tross for Noahs forsøk på å favne religiøse filmtittere verden over, har filmen blitt bannlyst i en rekke muslimske land fordi den avbilder Noa, som i islam regnes som en av Allahs profeter.

Filmen har i kristne kretser blitt mottatt med både begeistring og skepsis. Blandet mottakelse til tross – det er spennende at Hollywood har satt Bibelen på filmkartet.

Men hva med de filmene som ikke har bibelkarakterer på coveret eller historier som sømmer seg på flanellografen? Det er jo disse som fyller størstedelen av hyllene på Platekompaniet og søkefeltene på Netflix, og som vi, i alle fall jeg, bruker mesteparten av min filmtid på.

Hellig i Hollywood

Jeg lufter begrepet «filmhelligheter» for noen av mine klassekamerater på universitetet, og spør hvilke tanker de har om det helliges plass i filmer og tv-serier.

Studentene jeg snakker med har ulike livssyn – kristendom, ateisme, nyreligiøsitet – og det interessante er at nesten ingen fokuserer på hva som faktisk blir fremstilt som hellig, men snarere hva som ikke blir fremstilt som hellig! Her blir blant annet ekteskapets og menneskelivets hellighet trukket fram som eksempler.

Når det skal trekkes fram egenskaper som fremelskes og traktes etter – og på sett og vis «helliggjøres» – brukes ord som egoisme, selvrealisering, hensynsløshet og egennytte. Filmen The Wolf of Wall Street og suksesserien House of Cards nevnes i denne forbindelse, til tross for at historiene viser at det ikke alltid lønner seg å leve på kanten av de moralske veisperringene.

Et annet moment som trekkes fram er den relativistiske og nærmest ukrenkelige tanken om at det som oppleves som rett og galt for den enkelte, må få vinne fram. Med et slikt livssyn er det ingen hellig skrift eller hellig Gud som setter rammene for rett og galt.

Flere klassiske chick flicks blir også brukt som eksempler på filmer med tvilsom moralsk dømmekraft, der vi som seere til slutt ender opp med å heie på et utenomekteskapelig forhold eller utspekul- ert sabotasje av «the mean girls».

Vi prøver alternative livssyn

Hvis det virkelig er slike egenskaper som kan karakteriseres som «filmhelligheter», da er det jammen godt at jeg som er kristen ikke lar meg påvirke. Eller blir jeg kanskje litt påvirket allikevel?

Dette er en tematikk organisasjonen Damaris er opptatt av, og Eivind Bø som er redaktør for nettsiden snakkomtro.no stiller spørsmål om det er slik at vi bare kan skru av TV-en og gå tilbake akkurat slik vi var? De fleste av oss oppfatter jo tiden vi bruker foran skjermen som ren avkobling.

Men er fortellingene som møter oss nøytrale? Alle filmer og tv-serier har en historie og et plot, og manusforfattere, regissører og produksjonsselskaper, har noe de vil formidle.

Eivind viser til hvordan vi blir invitert inn i et alternativt univers der vi blir engasjert og underholdt, og vi får oppleve nye perspektiver, og leve oss inn i andres måte å føle, leve og tenke på. Måten regissøren vinkler historien på leder oss til å heie på eller forakte de enkelte karakterene.

På nettsidene til Damaris skriver han: «I tv-seriene får vi på et vis «prøve» alternative perspektiver og livssyn, uten at vi trenger å ta de direkte konsekvensene av dem». Jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen; selv om jeg kanskje ikke alltid velger å handle ut ifra det jeg ser på skjermen, ser jeg ikke bort ifra at tankene mine gradvis endres, og at jeg blir presentert for nye ideer og fristelser som jeg kanskje ikke hadde kommet på hvis det ikke var for den gitte filmen eller episoden.

Nå må vi ikke glemme at ikke alt vi ser på skjermen oser av umoral og dårlige holdninger. Film og tv-serier kan ofte belyse vanskelige og viktige temaer, og av og til trenger vi kanskje å endre på noen tankemønstre.

Det står ingen steder i Bibelen at vi som er kristne ikke skal slappe av og kose oss med film, men vi er samtidig kalt til å være annerledes enn verden. Og det er jo nettopp det ordet hellig sikter til; hellig betyr å være skilt ut fra verden, innviet til Gud, lagt til siden. La oss derfor, når vi sitter med riflet potetgull i sofaen eller sursild i plagsomt knitrende pose på kino, hjelpe hverandre til å stille spørsmål til de fortellingene som møter oss gjennom film- og tv-seriene!

Foto: Paramount Pictures