Jeg har oppvokst på et tradisjonelt bedehus på Vestlandet, med bedehuslukta, tynn saft og de blå sangbøkene – og alltid trodd på Gud. Søndag morgen var det søndagskole og på kveldene var det møter der menn i femtiåra fra Sunnmøre eller Rogaland delte historier fra misjonsmarken.

Jeg skal innrømme at jeg sjelden gledet meg til de lange talene.

Har du lyst til å være med å bidra?

Ti år senere er jeg en aktiv kristen ungdom. Som åttendeklassing var jeg med i kor, ungdomsklubb, gikk på søndagsmøter og andre møter.

Jeg lærte og fikk erfare at troen ikke bare sitter i hodet, men i henda og beina.

En dag bestemte jeg meg for å besøke en kristen ungdomsklubb i byen, som jeg ikke hadde vært i før. Jeg ble godt tatt imot. På en gudstjeneste i den samme menigheten kom en dame bort til meg.

– Har du lyst å være med å bidra her i menigheten? spurte hun meg. Jeg tenkte på kirken min: “Hadde noe manglet hvis jeg sluttet å gå der?”

Jeg konkluderte med et nei og takket ja til å bidra i den som etter hvert ble min nye kirke. I løpet av året fikk jeg spille på møter, dele ut nattverd, ønske velkommen og lede møte. Tenk, Gud kunne bruke meg!

I henda og beina

Troen min har aldri vokst så mye som det den gjorde da. Jeg lærte og fikk erfare at troen ikke bare sitter i hodet, men i henda og beina. Jeg forstod at ingen er utlærte, men at vi lærer ved å prøve oss frem, for eksempel ved å få lede ungdomsarbeidet og være leder på barneleirer.

Da tjenesten i menigheten ble en del av troen min kjente jeg på virkelig frihet. Motivasjonen for å gjøre noe godt var ikke lenger prestasjon, men kjærlighet til felleskapet og tilhørighet til menigheten. Nåden betyr alt i en kristens tro og den motiverer til å handle ut fra troen vår.

Puls

Jeg har lært meg at menighetsliv skal være som en puls – der hjertefrekvensen går opp og ned. Hvis man bare puster inn og man aldri bidrar, vil ikke troen synes i livene våre. Hvis man bare puster ut og gir, vil man slite seg ut. Nøkkelen er balanse mellom tjeneste og hvile.

Vi må selv finne en puls som er den beste for oss – en tro som er langvarig og som lar deg brenne for Jesus, uten å brenne opp.

Ved å bidra i felleskap minner jeg meg på at jeg er Guds barn. Jeg trenger å gjøre noe praktisk for å holde meg nær til Far. Nå gleder jeg meg til hver gudstjeneste jeg får være med på. Jeg vet at mitt bidrag er betydningsfullt for å tjene Gud og felleskapet. Det er godt å tenke på.

Til slutt noen ord fra Jakobs brev:

Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning. (Jakob 1,22-25)