Mennesket finner lett feil hos andre. Det er del av vår syndige natur at vi presser andre ned, for selv å komme opp på toppen. Ved å se på andres feil, finner vi falsk trygghet i våre egne ferdigheter.

Det kan være fristende å påpeke andres tabber og kritisere dem – og kanskje i et forsøk på å skjule sine egne. Om man da i det hele tatt er klar over dem.

Jesus setter sine egne ord på dette i Bergprekenen.

«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» (Matteus 7,3)

Et kritisk sinn

Dette er en tanke jeg stadig tar meg selv i å tenke: «Hvorfor kan ikke alle være litt mer som meg?»

Jeg ser så fort ting hos andre som jeg tenker de bør forsøke å forandre, mens jeg ser glatt forbi mine egne. Dette er ikke sann nestekjærlighet, den som Jesus viser oss og gir bud om. Det er mer likt egoisme.

Vær tålmodige med hverandre.

Men hva skal vi nå tenke om denne bjelken som Jesus snakker om? Vi klarer jo ikke se den selv. Den må noen andre åpenbare for oss. Gud kjenner alle våre bjelker og fliser – men det er vanskelig å skjelne mellom hva Gud forsøker å fortelle oss, og hva våre egne sinn forteller oss.

Hver enkelt kan heller ikke trekke seg fullstendig tilbake, og ikke gi råd og veiledning til andre. Det ligner ikke mye på fellesskapet som beskrives i NT, og slik Paulus stadig kommer med formaninger til sine kristne søsken.

Samtidig ligger altså denne faren for å påpeke små bagateller hos andre, når man selv er blind for egne feil og mangler.

«Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.» (Matteus 7,5)

Det går an å bli kvitt bjelken. Den er ikke noe man bare må innfinne seg i å leve med. Noen ting er det viktig å tenke på.

Høre

«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.» (Jakob 1,19)

Vi må være tålmodige og veie våre ord. Denne tanken finner vi også i Ordspråkene:

«Der det er mange ord, er det ingen mangel på synd, forstandig er den som holder tungen i tømme.» (Ordspråkene 10,19)

Be

Gjennom bønnen, fellesskapet med og modningen i Kristus, vokser vi i kjennskap om hvem Han er, og hvem vi skal være.

Det som tidligere har vært utydelig, kan bli klokkeklart.

«Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne.» (Efeserne 1,17)

Tale

Om ingen taler, kan ingen høre. Om man sitter inne med det man er overbevist om er et viktig budskap til noen, blir det ikke riktig å holde det for seg selv.

Her er det igjen viktig å huske på at det må skje i kjærlighet, ikke av egoisme og ønsket om at alle skulle vært litt mer som meg.

I kjærlighet til hverandre må vi tale hverandre til rette, ikke tie eller skjelle ut.

Hvordan vet man om det er av kjærlighet eller av misunnelse og ønske om egen vinning man irettesetter andre? I sitt indre må man kjenne etter, og man må gi det tid. Alle har nok opplevd å misforstå noe en gang, og reagert for raskt, på feil grunnlag.

Om læreren ber om en samtale to og to, kan man fort tenke at man har gjort noe galt, men det kan være at læreren egentlig bare ville gi deg ros for innsatsen din.

Prøv å være åpen for tilbakemeldinger. Selv om du kanskje ikke kjenner deg igjen først, er det lurt å tenke på det i tiden framover, og se om det var noe i det, likevel.

Vær tålmodige med hverandre.